Ærendet innom BMW var et helt annet. Spekulering, planlegging av nybilkjøp langt fram i tid, trolig ikke før våren 2017. Men det er rart med det: Når hodet først er på vei i en retning, er det vanskelig å stoppe.

Dagens familiebil, en Ford Mondeo, av meg gjerne omtalt som «famileferga» (mest på grunn av en lite inspirerende dieselmotor), begynner allerede å bli et tilbakelagt stadium, i alle fall mentalt. Og slikt vet selvsagt en god selger å spille på: «Vi har jo alternativ inne, sånn mens du venter, mener jeg …»

Det var karosseriavslutningen som vekket den første iveren. Selv som Grand Coupé, altså med fire dører, har 4-serien en klassisk silhuett. Og C-stolpen vekket minner om karosserilinjer som for alltid er brent inn i mitt bilminne: min E36 325i Coupé. Svart metallic, med lyst interiør. Bilen jeg hadde som ung bilskribent i Tyskland, som gjør at jeg er blant de mer ihuga rekkeseksernostalgikere, og som på et nattlig raid tok meg gjennom landet, fra sør til nord, på en tid jeg aldri noen sinne vil kunne matche.

Men er det mulig å pakke en familie på fire inn i noe slikt? Nå er jo minstemann på vei ut av den bakovervendte monsterstolen, vi er ferdig med vogn, siste sesong med pulk er det vel også. Ja, det bør ikke være helt umulig, tenker jeg der jeg står og drømmer meg bort i en 420i xDrive, fullspekket, og med bare 2000 km på telleren. Og skal vi først ned i bilstørrelse, hvorfor ikke gjøre det ordentlig? En mindre stasjonsvogn vil jo alltid bli sammenlignet med familieferga, men dette er jo noe helt annet – da må en jo kunne få aksept for at vi må besinne oss i pakkingen, eller?

Med god hjelp fra BMWs lekre nettsider og et bagasjevolum som på papiret er noenlunde likt det i 3-serie touring, var konemor i utgangspunktet overraskende positivt innstilt til prosjektet. Noen dager senere står jeg derfor og monterer barneseter i 420i’en. Det butter litt imot allerede. Fallende taklinje er lekkert, men åpningen for å buksere på plass stoler og barn i overkant begrenset. På plass bak rattet stemmer derimot alt umiddelbart. Jeg sitter lavt, med en bil som omslutter meg. Motoren starter med en lav brumming. Når sant skal sies er den et godt stykke unna rekkesekseren fra tidlig nittitall, men med tre oljebrennere på rappen som nærmeste referanser, er dette balsam for en bilsjel som på engelsk nok ville blitt betegnet som «petrolhead».

Automatgir har aldri stått på min ønskeliste, men det tar ikke mange kilometerne før jeg resignerer og føyer meg inn i rekken av alle de som lovpriser BMWs 8-trinnsautomat. Turbobensineren kler bilen godt. Selv i kjøremodus «Comfort» er gassresponsen fin, og en titt innom effekt og dreiemomentviserne i «Sportsvisning» avslører at den også stiller opp med rikelig dreiemoment, selv ved små gasspådrag. I kjøremodus «Sport» er det som om bilen kryper litt sammen og ber om å bli kjørt aktivt. Gassresponsen, styringen og understellet strammes opp, og jeg tar manuell kommando på giringen. Å, salige fryd – det finnes jo et register over 4000 o/min! Turtallsglede og iver har vært alvorlig undertrykket alle disse dieselårene.

Nå er det mye snø og slapseføre de dagene jeg låner bilen, så de helt store sportsutskeielsene lar seg ikke gjøre, men et par runder innom både «Sport» og «Sport+» gir meg likevel et klokkeklart svar: Ja, dette er en kjøremaskin etter min smak. Til min store fornøyelse er de to små i baksetet positive også. Om de vil ha denne som ny «pappabil»? «Ja!», kommer de unisont fra de to små.

Men det var noe med Adam og Paradis. Etter hvert finner de små ut at de sitter så tett at de kan både lugge og bite hverandre. Bensinfrydens bakside er forbrukstall som ikke evner å imponere hverken konemor eller særlig mange andre. En fullspekket 420i med firehjulsdrift bikker 1700 kg, og selv med rolig kjøring i modus «Eco Pro» drar kjørecomputersnittet seg opp på 8,5 liter/ mil. Da jeg overtok bilen lå langtidssnittet på 0,89, og med litt inspirert gassing i sportsmodus rundet jeg lett literen på mila. Det går an å få litt dårlig karbonsamvittighet av slikt.

Hverdagsøvelsen fastspenning av småbarn er som nevnt ingen paradegren, ganske enkelt på grunn av den lave taklinjen. Da blir fort kombinasjonen av sur treåring og synkende foreldretålmodighet litt ekstra slitsom. Mellom to isofix-stoler i baksetet er det heller ikke plass til å legge ned midtdelen av baksetet. Det blir faktisk spikeren som punkterer coupédrømmen. I praksis betyr det at takboks må på gjennom hele skisesongen. Det kunne jeg strekke meg til å leve med en dag eller to, som ekstra plass til ferieutflukter. Men ikke en hel vinter. Det vil for meg være en meningsløs vandalisme mot bilens estetikk.

Eller som min kjære uttrykte det: «Du er nok fire år for tidlig ute, minst!» Så akk, ja, vi må nok holde oss til stasjonsvogn en stund enda. Men iveren etter å bytte ut famileferga med en kjøremaskin er vekket, så jakten fortsetter …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!