DEN STYGGE ANDUNGEN – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2019 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

DEN STYGGE ANDUNGEN

Publisert: 26. februar 2017 Tema: Kjørt

i3 er like original på innsiden. Det var det overraskende lett å lære seg å like.

Jeg har kanskje gått noen omveier rundt BMW i3 de årene den har vært på markedet. Joda, jeg har skjønt poenget med elektrifisering, og jeg har også skjønt hva BMW holder på med når de bygger opp iPerformance som en egen divisjon og merkenavn, med i3 og i8 som startskudd. Det er heller det at elbilbølgen ikke har angått meg.

For et par år siden var det en stor strukturdebatt i Sogn og Fjordane fylkeskommune. Om konsulentene hadde fått viljen sin, ville min daglige lektorgjerning blitt flyttet til Førde, seks mil hjemmefra. Siden jeg er en som liker å legge langtidsplaner, hadde jeg selvsagt bilstrategien klar om det hadde blitt gjennomført: Da hadde jeg bestilt en i3, på dagen, uprøvd.

Selv om jeg gjør et rimelig stort nummer ut av alle nyansene jeg setter pris på ved bilkjøring her på bloggen, kan jeg nemlig også være en pragmatiker som setter økonomi og basalt transportbehov først. Det beste eksempelet er da jeg startet som lærer. Det var et prøveprosjekt i 50% stilling, og jeg ukependlet mellom Høyanger og Årdal, ca. 150 km hver vei. Da kjøpte jeg en sølvgrå Opel Combo. Med litt husbyggingsaktiviteter i sikte var det den gang et fornuftskompromiss jeg kunne, tro det eller ei, leve godt med. Såpass godt at den fikk kjælenavnet «Sølvburken»

Start, stopp og de vante automatgirvalgene er flyttet opp i en felles modul ved rattet. Det var nok den i3-spesialiteten jeg brukte lengst tid på å venne meg til.

En ren elbil har for meg vært i en tilsvarende kategori: Et åpenbart fornuftsvalg til jobbpendling. Men siden jeg bor i sykkelavstand til både jobb, barnehage og butikk her i Høyanger, har heller plug-in hybrid vært måten jeg har tenkt min elektrifisering på. Jeg bruker kanskje de sporadiske langturene som offisiell unnskyldning, men sannheten er nok at jeg ikke har lyst til å gi slipp på forbrenningsmotorens gleder helt ennå.

Når jeg har luftet min elbilskepsis hos min lokale forhandler, Biltreff AS, har jeg blitt møtt med en klar melding: – Prøv den! Nå er jeg kommet så langt at jeg sitter og justerer inn ratt og sete, klar for et tredagerslån. Jeg kjenner litt på min MPV-aversjon igjen, for i3 er både høybygd og har lang avstand frem til frontruta. Følelsen av originalitet er like sterk inni som utenpå: Resirkulerte materialer og bølgende treverk gir en ellers velkjent BMW-atmosfære en ny dimensjon, og jeg tar meg i å like det.

Den lave iDrive-plasseringen og girvelgeren (eller mer presist: retningsvelgeren) på rattstammen krever tilvenning i starten. Jeg slumser til å sette i gang vindusviskeren noen ganger når jeg skal rygge, før jeg blir vant med plasseringen.

De første meterne på piggslitt asfalt gir et oppløftende inntrykk. Jeg har jo kjørt en del andre elektrifiserte biler nå, så fraværet av motordur begynner jeg å bli vant med. Stillheten jeg opplever i i3 overrasker likevel. Kanskje er det bilens fremtoning som gjør at jeg hadde forventet en del rumling, litt som i den nevnte «Sølvburken».


Fraværet av B-stolpen er en klar fordel i hverdagen for oss med små barn. Og de sitter høyt og har mer enn nok plass når de er kommet inn – mine to små fant en ny favorittbil i i3. Til vårt bruk er det heller ingen ulempe at man alltid må åpne fordøren for å komme inn i baksetet.

Det er to åpenbare grunner til stillheten jeg nyter, tenker jeg: For det første er i3 ikke en blikkboks (burk), men en avansert konstruksjon i karbonfiber og plastmaterialer. Dessuten er de 155 mm brede «sykkelhjulene» en åpenbar fordel med tanke på hjulstøy.

Følelsen i rattet er veldig gjenkjennelig som en moderne BMW. Det betyr direkte og presis, men uten noen overdreven følelse med underlaget. I i3 mistenker jeg det er et helt bevisst valg. I en liten og lett bil, uten drivkrefter foran, burde det være enkelt å gi styringen gokartfølelse. En direkte kontakt med underlaget ville derimot gi sporingstendenser og slag og rykk i rattet over ujevnheter. Det ville nok være ubehagelig og nesten skremmende for det store flertallet av kundene.

Det største spørsmålet i hodet mitt i møtet med i3 var helt klart gassgleden. 170 hk og bakhjulsdrift høres jo morsomt ut. Maksimalt dreiemoment fra start likeså. Men så var det dette med «batteridrill», da. Og den såkalte enpedalkjøringen var jeg også spent på å prøve ut i praksis.

i3 regenererer nemlig så kraftig når du slipper gassen, at du sjelden trenger å bruke bremsepedalen. Har du lagt deg til den uvanen å bruke gasspedalen som av/på bryter, har du en omstilling å gjøre her, for å si det mildt – og jeg vil gjerne slippe å sitte på til du har funnet ut av det!

For min del minner denne gasspedalkarakteristikken meg om en god gammel økonomikjøringsmetafor: Egg mellom fot og pedal! Med en følsom høyrefot er belønningen også stor. Da føles i3 som en sofistikert liten bil, gassgleden i den får en dimensjon av eleganse.

Det kraftige dreiemomentet er merkbart allerede i motbakkeklatringen opp Halbrendslia, men briljerer mest i forbikjøringene. Karakteristikken er litt «diesel pluss moms», men uten lydkulissen. Og i3 er en seriøst kvikk liten bil, jeg ville blitt alt annet en sinke langs E39 om den nevnte pendlingen hadde blitt en realitet.

Synlig karbonfiber gleder en teknonerd som meg. Og ja, BMWs første elbil gav mersmak. Men kanskje jeg ville ventet til den kom i en oppgradert spesialversjon, slik det spekuleres i. En mulig i3S vil bli litt lavere, få litt bredere dekk og litt mer effekt. Ja takk, tenker jeg …

De vante svingpassasjene langs fjorden er neste prøvelse på den hypotetiske pendlereruta. Med Bridgestone Blizzak vinterdekk i den nevnte «sykkeldimensjonen» frykter jeg litt akkurat det møtet. Men nei! i3-en skjærer gjennom svingkombinasjonene, lett og presist. Batteriplassering under gulvet gir jo lavt tyngdepunkt, og egenvekta på 1245 kg er også lav etter moderne standard. Da går det helt fint med sportslig innstilling gjennom svingene, selv med denne dekkutrustningen. i3 er uansett ikke en bil som innbyr til horn i panna og forsøk på sladding ut av svingene …

Jeg kjører rett til barnehagen for å hente barna. De små begynner å bli vant med en del lånebiler nå, og de kommenterer gjerne bilene ut fra sitt perspektiv. Responsen på i3 er den sterkeste til nå. Minstemann på fire gir fortsatt mest nonverbalt utrykk for sin fascinasjon, men liker helt klart dørløsningen som gjør det enkelt for ham å klatre inn og opp i setet. Fra ham er «høy bil, pappa!» en klar melding om at han trives bedre her enn i vår lave treserie.

Jentungen på 6 år har i tillegg til teatralsk mimikk (hun ser ut som hun har sett et romskip, der hun står), også en nesten litt for velutviklet formuleringsevne. «Wow, kuul bil!», er den første meldingen derfra. Men det tar ikke lang tid før hun starter en ganske så kløktig argumentering som slutter med: «Kan vi kjøpe slik bil, pappa?»

Jeg må nok si nei, men med stadig større tillegg av «dessverre». I løpet av de dagene jeg låner bilen siger nemlig utseende innover meg, litt slik som det en gang var med Z3 M Coupé. Jeg husker godt at jeg ikke skjønte bæret av hva BMW holdt på med da den ble lansert: Den var jo direkte stygg! Merkelige proporsjoner, og svulmende flater som endte i en stasjonsvognaktig hekk. Noen år etterpå var jeg frelst, og endte opp med en selv …

Utseende er jo høyst subjektivt, og oppfattelsen kan endre seg over tid. Jeg syntes for nemlig i3 var en rar liten bil – helt til jeg fikk prøvd den …

i3 virker på meg litt på samme måte. Den har særpreg og personlighet som gjør at jeg liker den bedre jo tetter jeg kommer på den. Det er en bil til å bli glad i. Og jeg må nesten presisere: Det er en elbil som også jeg blir glad i!

Det betyr ikke at jeg helt fri for savn etter lyden i en god bensinmotor, det er en del av min gamle bilglede som mangler her, det kommer jeg ikke forbi. Om jeg klarer å bli begeistret for neste generasjon i8, som etter ryktene skal bli en ren elbil, er derfor et åpent spørsmål.

Poenget er heller at i en bil som i3 er fraværet av tradisjonell godlyd av forbausende liten betydning, også for meg. Jeg tar meg heller i at den i utgangspunktet stygge og summende bilen jeg kunne være tilbøyelig til å bestille om jeg skulle få bruk for en pendlerbil, som en «Sølvburken 2», plutselig er blitt til en vakker bil jeg har oppriktig lyst på.

Det går så langt som at jeg er inne og sjekker konfigureringer på nettsidene til BMW og regner litt. Men nei, en tobilstrategi blir for ambisiøst for oss og vår økonomi/bilbehov. Likevel, når et bensinhue som meg tenker i slike baner, er min konklusjon klar: Da har BMW lykkes med sin elbilsatsning!

Takk til Biltreff AS for lån av bil!

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

HYTTEBIL BRUDD MED FORBRENNINGSFRÅTSING?

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no