IRRITERENDE GOD … – Blåhvitblogg
Hjem Om Blåhvitblogg Kontakt

tema på blåhvitblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Blåhvitblogg

Utviklet av Finurlig

BMW 520d xDrive G31 touring

IRRITERENDE GOD …

Publisert: 3. september 2017 Tema: Kjørt

BMW 520d xDrive G31 touring
Tyske auto motor und sport var klar i sin konklusjon etter å ha testet G31 520d: Hvem trenger egentlig mer motor? Vel, det er kanskje et ektepar inne i en avkrok langs en vestlandsfjord som har noen sære behov …

Jeg visste det jo, egentlig. Allerede da jeg kjørte 520d sedan opplevde jeg at tolitersfireren gjør en helt annen figur i G30 enn i min 3-serie. Mindre diesellyd, mindre vibrasjoner – den gjør ganske enkelt mindre vesen av seg. Og for en dieselfirer er jo det et stort kompliment …

Håpet var kanskje at 115 kg mer stasjonsvognvekt (med panoramatak snakker vi trolig 200 kg) ville være «dråpen» som fikk den til å virke spinkel, litt for liten for bilen; anstrengt og masete der den måtte jage turtall for å få fart på sakene.

Men nei. Etter en svak dur ved oppstart forsvinner den lille snurra der fremme helt i bakgrunnen og bare gjør jobben, nesten umerkelig. Og selv om jeg leter, finner jeg ingen grunn til å klage på ytelsene.

Vi skal kjøre mye av samme ruten som vi tok med 530d’en til Hardanger, langs Sognefjorden og over Vikafjellet, men nå er det dessverre bare Ikea som er målet. Og svigermor er med, for virkelig å prøve ut om det er ok for voksne å sitte mellom barnesetene i en G31, kanskje helt til Italia.

På den aller første etappen er jeg derimot alene i bilen, og det er jo den beste anledningen til å kjenne litt mer på sakene. Dette eksemplaret har dynamisk demping, og da altså ikke M Sport-understell slik som 530d’en, og mangler også aktiv styring.

BMW 520d xDrive G31 touring
Praktisk home run: 5-serien er selvsagt større en vår 3’er, men også lettere å laste. Viktigst får vår del er likevel bredden i baksetet. Her får til og med jeg plass mellom barnesetene.

Da er komforten det første som slår meg. I normalinnstillingen Comfort er det dynamiske G30-understellet supersofistikert, også i lav fart, men uten å vise duvetendenser slik som 540i’en jeg kjørte østafor. Også styringen er hakket fastere enn i utgaven med bensinsekser og Adaptive Drive. Her har jeg altså en grunninnstilling mer etter min smak.

Likevel er det som om noe mangler, og jeg sliter i første omgang med å kunne sette ord på det. Det eneste som slår meg på veien mot første ferje er at bilen føles mer ordinær enn 530d’en jeg kjørte. Men hva er nå galt med det, rekker jeg knapt å tenke, før jeg få et flashback til filmen American Beauty med Kevin Spacey.

For den utagerende jentungen Angela, hun som bader i roser, er jo «ordinær» kanskje det verste skjellsordet hun kan tenke seg. Er jeg blitt like forkvaklet? Har kanskje all prøvingen av dyre, nye biler forpestet meg på samme måte som de amerikanske skjønnhetsidealene gjorde med henne?

Jeg bruker litt tid på å kjenne etter hva «ordinær» bunner i. Det er nemlig ikke bare det åpenbare fraværet av 220 Nm som plager meg, og det bli helt klart for meg når vi med både kone, unger og svigermor på plass begynner klatringen opp mot Vikafjellet.

Den store bilen suges oppover fjellsiden med forbløffende effektivitet. Det er her formuleringen «irriterende god» dukker opp … Det er absolutt ikke noe problem å holde et normalt friskt familietempo – og litt til – opp fjellsiden.

BMW 520d xDrive touring
Nivåregulering savner vi på vår 3’er, den legger seg synlig bakpå med full last. Med luftfjæring bak og automatisk høyderegulering ligger 520d’en rett og pent.

For i den første fine svingkombinasjonen kommer det i alle fall fra min kjære: – Hei, hei, du kan nå ta det litt med ro, det er nå ikke Rally Monte Carlo heller!

Ikke engang i forbikjøringene kommer dieselfireren til kort. Automatkassen smetter lynraskt ned et par, tre trinn, og vips så er en sikker forbikjøring unnagjort, selv om det fortsatt stiger bra oppover.

Selv i øvre del av turtallsregisteret virker ikke toliteren masete. Den har helt klart pene nok både manerer og ytelser til en så stor bil. Det eneste jeg finner å beklage meg over, er at den gjør forflytningsjobben uten noe særlig glede, uten det lille ekstra …

Understellet har derimot det lille ekstra på lur – i komfortretning. Oppe på Vikafjellet trykker jeg nemlig på Adaptive-knappen, og plutselig blir en i utgangspunktet veldig komfortabel ferd over asfaltsår og telehiv aldeles silkeaktig. Med dynamisk demping i G30 virker det altså som om Adaptive-knappen først og fremst gir tilgang til den gamle Comfort +, som jo var et kjøreprogram i F10 med EDC.

Ned mot Myrkdalen er det noen herlige serpentinsvinger. Dette var en av passasjene der fredagsfølelsen i 530d’en virkelig nådde nye høyder – den store bilen gikk på klokkereine skjær ned lia, nesten som carving.

BMW 520d xDrive touring
En kattevask før fotografering, men også det er en anledning til å bli litt bedre kjent med en bil. Og iveren etter å få en G31 i oppkjørsla på permanent basis, den bare øker …

Igjen er følelsen mer ordinær nå. Og her, i bratt nedoverbakke, spiller motoren ikke akkurat hovedrollen. Styringen, ja, der er den viktige forskjellen: Uten aktiv styring føles G30 nettopp litt mer «ordinær» å ratte.

Men jeg må presisere: Standardstyringen er isolert sett helt fin, den. Følelsen med underlaget er etter min mening likeverdig i de to versjonene, den er passelig direkte, og i ren linearitet vinner den jo åpenbart over den variable utvekslingen (Les gjerne innlegget om styrefølelse for mer om dette.).

Det er ikke noe typisk sportsjag gjennom svingene som gjør at jeg foretrekker den aktive varianten. Det er heller det at den variable styreutvekslingen, og kanskje spesielt styrehjelpen fra bakhjulene i lav fart, gir den store bilen en illusjon av netthet og letthet som jeg, med mitt 3-serieutgangspunkt, setter stor pris på.

Noe argument for å gå opp til 530d er det derimot ikke. Også 520d kan leveres med aktiv styring. Men nede på E16 inntar jeg selv plassen mellom barnesetene, og det blir trolig avgjørende for endelig bilbeslutning.

For det første sitter jeg selv greit der bak. Litt sportslig skvis i skulderområdet må jeg tåle, og ryggdelen i midten bærer preg av at funksjonen som midtarmlene er prioritert. Men når både svigermor og min kone sitter helt greit der, er det slett ikke umulig at det blir europastunt med en ekstra passasjer til neste år (vi må bare finne en passelig ekstrapute å ha i korsryggen).

BMW 520d xDrive touring
Pent forbruk i en stor bil. Vår 3-serie bruker riktignok ca. 10% mindre, mens en 530d nok drar på litt ekstra utover dette igjen …

Min kjære kjører ikke veldig langt. I min verden er det også snakk om fintrilling på flatmark, uten engang å tenke på en forbikjøring. Likevel er hennes konklusjon: – Jeg synes den virker litt daff!

«Neimen så bra!» utbryter jeg nesten, det var jo en gledelig overraskelse! Da er det jo klart vil må fylle opp motorrommet med et par sylindre ekstra!

Men jeg utbasunerer det ikke på denne måten. Jeg begir meg heller ut på en forklaring på hvorfor det kan oppleves slik:

Ja, dette er i prinsippet samme motor som vi har i vår 320d. Bilen vår er ca. 10% lettere, og vi kan snakke om en gyllen tiprosent her; min subjektive vurdering er at den også er rundt 10% tregere, og bruker oppunder 10% mer drivstoff (basert på rundhåndet kjørecomputersynsing).

Ytelsene er likevel mer enn kurante, og jeg hadde ikke hatt noe som helst problem med å nøye meg med de fartsressursene en G31 520d har. Problemet er bare det at bilen er så støydempet, og døyver farten så godt, at opplevelsen av ytelsene er en helt annen i vår 3-serie.

BMW 520d xDrive G31 touring
Fargevalg er jo kanskje enda vanskeligere enn å velge riktig motorisering. Jeg liker denne gråfargen (Bluestone), men min kone nekter plent. Hun sier hvit, eller til nøden blå. Per i dag er det blå som leder…

Og opplevelsen er jo avgjørende i min bilverden. Min kone får gleden av å fintrille i en «kvikk bil», og jeg setter også stor pris på den suverenitetsfølelsen de ekstra sylindrene og dreiemomentet gir. Spesielt forestillingen om en 530d på Autobahn er mer enn forlokkende …

Mest forlokkende for min del er likevel den tilstedeværelsen trelitersekseren har, helt fra du fyrer den opp, og hele veien til du parkerer igjen. Fireren tenner pent, sier unnskyld, og forsvinner i bakgrunnen. Sekseren gir det lille, store ekstra …

Jeg fikk det på en måte i fleisen da jeg fyrte opp 530d’en inne i salgslokalet med ruta nede. De få meterne bortover parkeringeplassen, den lille bukseringen for komme i passelig barneseteflyttingsavtand til vår egen bil, det var nok.

Gliset satt som klistret, og jeg slengte en bemerkning ut ruta til Egil Skilbrei, som selv stod for utlånet den dagen: – Dette kan bli en dyr tur, du!

Det ligger an til å gå troll i ord …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

SKUFFELSE? CS NOSING

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på blåhvitblogg.no