LEIEBILBALUBA – Blåhvitblogg
Hjem Om Blåhvitblogg Kontakt

tema på blåhvitblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Blåhvitblogg

Utviklet av Finurlig

Avis

LEIEBILBALUBA

Publisert: 18. februar 2018 Tema: Min bil

Avis
Jeg hadde ikke tenkt å rakke ned på en tilfeldig leiebil jeg fikk slengt i fanget. Men irritasjonen over Avis, og spesielt deres lettpåvirkelige bilinnkjøpere, får meg til å gjøre et unntak.

Køen er ikke spesielt lang, men det tar tydeligvis tid å levere ut biler i Tyskland. Data skal tastes manuelt, forsikringer skal prakkes på turister som ikke skjønner bæret, og skader skal forklares opp og ned og frem og tilbake – og forklaringene gjerne oppfølges med at kundene må springe til og fra parkeringsplassen noen ganger.

Flyet var i utgangspunktet en halvtime forsinket ved ankomst, og når det omsider er min tur i leiebilkøen, er vi en og en halv time etter forventet avreisetid fra flyplassen. Sent en torsdags ettermiddag, med nesten 300 km å kjøre før vi kan ta kveld, er ikke akkurat det noe ønskescenario.

Irritasjonen topper seg da nøkkelen kommer på disken. VW Tiguan 1,4 TSi. Jeg hadde bestilt en «Mercedes C-klasse eller lignende», og i mitt enkle hode betyr lignende BMW 3-serie eller Audi A4. Spesielt en tur med nye A4 ville jo vært en interessant oppdatering.

Jeg forstår raskt at klasse E i leiebilsystemet inkluderer de moderne smågnagerne, eller små SUV’er, om du vil, og siden vi er så forsinket allerede orker jeg ikke å lage noe mer baluba. Jeg ytrer min misnøye og spør om alternativer, men resignerer raskt og tar til takke med det jeg har fått slengt i fanget.

Avis Lidvar Berge
Jeg har alltid likt å kjøre effektivt på Autobahn. Biler som Chrysler PT Cruiser, Citroen C5 og Opel Corsa Eco har ikke vært til hinder for trivselen. En VW Tiguan med 1,4-liters bensinmotor ble unntaket som bekrefter regelen: Den gjorde meg sur …

Noen ekstrarunder for virkelig å trekke meg opp og forsinke oss ytterligere blir det likevel: Bilen hadde en stor stripe langs hele førerdøren som ikke var avmerket i papirene. Ny runde tilbake til disken, og forsøke å snike seg så fort som mulig frem i den fortsatt trykkende køen for å få markert skaden.

Så av gårde igjen. Etter at Garmin-navigasjonen festet i frontruten (bilen var bestilt med originalnavigasjon, men det hadde den selvsagt ikke da det kom til stykket …), og setebeltet er spent på, så oppdager jeg: Hvor er bilpapirene? Tilbake til den overarbeidede leiebilmannen – som hadde rotet dem bort under noen andre papirer på disken da jeg var inne for å få notert skadene på bilen.

To timer etter forventet avreise kan vi omsider kjøre ut fra leiebilparkeringen. Humøret mitt der og da skal jeg ikke rippe for mye opp i. Men når jeg skriver dette har svartrøyken mellom ørene fått god tid til å legge seg. Likevel mener jeg det er en historie her som bør fortelles.

Poenget er ikke at jeg måtte kjøre en «dritttbil» i Tyskland, ei eller å fremheve at «å, så fin bil jeg kjører til daglig» – og følgelig hvor brutal nedturen er når jeg blir påtvunget et «ordinært transportmiddel».

Avis
På en glissen Autbahn er ikke 180 km/h spesielt fort. Men en høybygd, liten SUV er definitivt på bortebane.

Nei, jeg låner ofte relativt lurvete biler. Like før jeg skriver dette hadde jeg en trehundrekilometerstur i en Skoda Superb med neste 300 000 km på telleren. Ja, det setter femseireopplevelsen i et nyttig relieff, men å begi seg til å rakke ned på en tilårskommen Skoda ville være direkte smålig av meg.

Mitt første poeng er at Norwegian må gjøre noe med leiebilavtalen med Avis. Fly + leiebil er jo en klassisk kombinasjon, og alle flyselskap pusher mersalg av leiebiler gjennom sin salgskanal. Et lavprisselskap som Norwegian har selvsagt prutet knallhardt for å få de beste prisene på bilene de tilbyr.

Og ja, det ser ut som de har lykkes. Jeg gjorde et første søk på bil via sammenligningsportalen mietwagen.de, og fant mange ok tilbud. Da jeg bestilte flybillettene hos Norwegian, kom likevel Avis-tilbudene deres bedre ut; faktisk så gunstig at jeg bestemte meg for å «flotte» meg med en «C-klasse eller lignende».

Men når utleveringsopplevelsen er så dårlig som det vi opplevde nå i Berlin (jeg hadde også en tilsvarende opplevelse i Hamburg i fjor på denne tiden), da mener jeg at Norwegian/Avis har strukket strikken for langt.

Avis VW Tiguan
VW Tiguan er en stilig bil, det synes både min kone og svigermor. Til norsk bruk, og med fornuftig motorisering og utstyrspakke, vil den være aldeles utmerket.

For det første virker datautvekslingen mellom Norwegian og Avis å være ikkeeksisterende. Når man bestiller via Norwegians nettportal, legger man jo inn både hjemmeadresse og kredittkortopplysninger.

Når den jobben først er gjort, burde det være i alles interesse å ta godt vare på disse opplysningene, og slippe å gjøre registreringen flere ganger? Utleveringsprosedyren burde være: Vise id/førerkort, signere – og tut og kjør!

Istedenfor sitter det altså en enslig, overarbeidet tysker og gjør all registreringen om igjen, manuelt, et par-tre ganger. I så fall burde det også være et par-tre mann på jobb bak skranken, men da blåser man selvsagt grunnlaget for de lave prisene.

For min del er likevel konklusjonen klar: Neste gang bestiller jeg heller en leiebil via mietwagen.de, hos en av leverandørene som har gode tilbakemeldinger fra kundene, spesielt på utlevering!

Avis
Vindsus og ustabilitet i sidevind er ikke så stas i lengden …

Så var det «drittbilen». Jeg har jo slitt litt med SUV-aversjon, men kommet et godt stykke på vei, synes jeg selv i alle fall. Til norsk bruk har jeg vært på gli både med X5 40e, og også nye X3 i elektrifisert versjon kan bli aktuelt en gang i noenlunde nær fremtid.

Men da snakker vi til og fra i en norsk bygdeby, litt klatring til fjells vinterstid, og til og fra hytta i helgene. Ikke Autobahn. Men SUV-pesten er i ferd med å spre seg på kontinentet også, og det første tanken som slår meg idet vi legger av gårde i fint driv: Hvorfor i alle dager velge noe slikt her?

Den høybygde bilen begynner å kjempe merkbart med vinden så å si med det samme vi forlater norsk motorveisfart. Svigermor i passasjersetet kommenterer det først: – Han va no bråkete, denna bilen!

Ja, vindsuset er påtakelig. En del av sannheten er riktignok at den høybygde bilen døyver farten fint. Vi kom noenlunde raskt opp mot unorske hastigheter, uten at svigermor eller min kone bemerket det. Men i det som tydeligvis er maks marsjfart, 180 km/h på nåla, da suser det så kraftig at det er vanskelig å snakke med den som sitter i baksetet.

Avis VW Tiguan
1,4-liter, 125 hk. Downsizing funger best på papiret, nærmere bestemt de offisielle NDEC-forbrukspapirene.

I mitt hode er sammenhengen enkel: Høy bil + høy fart = ikke gunstig.

Og nei, mitt sammenligningsgrunnlag her er ikke femserien. Den har jeg aldri kjørt i Tyskland. Bilen jeg fortsatt har best i blodet på Autobahn er vår gamle 320d xDrive. Ifølge Avis skal jo en Tiguan være «eller lignende».

Nei, den er ikke i nærheten av treseriekvaliteter, faktisk. Styringen er dvask og upresis, på en slik måte at alle elservohatere vil få ikke bare vann på mølla, men et høyt fossefall med god vannføring rett ned på skovlhjulet.

Stabiliteten i min Autobahn-marsjfart er såpass dårlig at den må gjetes hele tiden. Følsomheten for sidevind er besynderlig. Når jeg passerer andre biler, spesielt lastebiler, må jeg holde godt i rattet og nærmest styre imot når vindtrykket fra siden kommer.

Og alle som tenker at høy bil med lang fjæringsvei automatisk gir god komfort, tar dessverre feil. Både asfaltskjøter på Autobahn og alt som er av små ujevnheter i lav fart merkes betydelig bedre her enn i vår gamle treserie – som jo hadde en fjæring som de fleste synes er kontant.

Avis VW Tiguan Pirelli
Kontinentale vinterdekk fra Pirelli fungerer fint på en til dels våt motorvei. Men fjæringskomforten i Tiguanen var overraskende simpel.

Tiguan føles rett og slett simplere og enklere i sin omgang med underlaget, og fra min kone i baksetet smeller det: – Han va no blekkboksaktig i forhold til det vi er vant med …

Teknisk sett er en Tiguan også mer sammenlignbar med toserien til BMW, og at leiebilfirmaene klassifiserer slike smågnagere i liga med premiumbilene i nedre middelklasse er på grensen til latterlig – spesielt i Tyskland.

Den verste svikten på systemnivå er likevel motorvalget. Min «venn» bak leiebilskranken bruker en del minutter på det også. Til alle kundene før meg i køen forklarer han at «dette er en bensinbil, pass på å tanke bensin når du skal fylle». Og forklaringen er: «Vi har jo hatt Dieselgate».

Bensinmotor, ja. Manuelt gir. Autobahn. Det lyder jo som musikk. Men sannheten er at den gode følelsen av involvering – det lille ekstra ved å ha full kontroll selv – føltes litt oppskrytt. Jeg syntes det var litt stas ut fra parkeringen og de første par rundene opp og ned gjennom girregisteret. Så tok jeg meg i å savne flyten og følelsen jeg hadde ved tilsvarende kjøring med min 320d xDrive med automat.

Og uansett hvor stor bensinentusiast jeg måtte være fra gammelt av, må jeg innse: En liten bensinmotor i en høy bil som skal gå fort, det er intet mindre enn en fullkommen mismatch …

Avis VW Tiguan
Dragsug i tanken: Normalt sett ville vi klart hele turen, ca. 600 km, på en tank. Vi var ikke engang i nærheten …

Isolert sett er 1,4-liter’n med 125 hk en imponerende liten bensinsnurre. Og jeg er alt annet enn VAG-hater. Min far har faktisk akkurat denne motoren i sin Golf stasjonsvogn, og den er kjøpt på min anbefaling. Men han kjører langs Sognefjorden, i moderat fart. Det er helt noe annet enn å dunke SUV på Autobahn.

Det er også mulig å mene at en 1,4-liter som, i alle fall i glissen trafikk, klarer å holde 180 km/h, er riktig så imponerende. Problemet er bare at slik kjøring gir dragsug i tanken. Momentanforbruket i slik fart ligger mellom 1,5 og 2 liter på mila, og på trehundrekilometersetappen frem til målet for dagen, med ca. 8 mil landevei til slutt, ble kjørecomputersnittet for dagen 1,08 liter/mil.

Med min gassfot i Tyskland blir forskjellen mellom stasjonsvogn med dieselmotor og SUV med bensin rett og slett enorm. På tilsvarende kjøring brukte min 320d xDrive 0,73 liter på mila. Det betyr at bensin-SUV’en bruker nesten 50% mer drivstoff på tilsvarende forflytning!

Den som måtte tro at man redder verden med å forby dieselmotorer og provosere fram en overgang til bensin, har derfor misforstått det meste.

Avis VW Tiguan
Finn en feil: I Tyskland leveres mange VW Tiguan uten firehjulstrekk. Det som spares i drivstoffutgifter der, slenges rett ut igjen gjennom låvedøra som skal presses gjennom lufta …

Rammebetingelsene er riktignok ikke helt like, men det meste går faktisk i BMW’ens disfavør. Snittfarten var ifølge kjørecomputeren litt høyere med 3-serien. Og da var det sommerferie, og klimakompressoren jobbet en hel del. Dessuten hadde jo min F31 firehjulstrekk. Denne leiebilen var en ren forhjulsgnager.

Og jada, dette var en skrapet «drittbil» (ikke engang klimaautomatikk var på plass), og jada, jeg vet at hele settingen gjorde meg i dårlig humør. Men igjen: Det er ikke poenget med denne utbroderingen.

Hovedpoenget er at flåteinnkjøperne til Avis er altfor lettpåvirkelige av en irrasjonell mediestorm. Liten bensinmotor i en SUV, i Tyskland, det er så meningsløst som det kan få blitt! Så kan de gjerne argumentere med sine kalkyler. Usikker markedsverdi for diesel. Det er tryggere med bensinbil nå. Bla, bla, bla …

Problemet er bare at når de store leiebilfirmaene gjør slike flåteinnkjøp, er det snakk om så store volum at det gjerne påvirker markedet direkte. Dette fører kanskje igjen til at deres egne profetier kan vise seg å bli selvoppfyllende.

Dette er synd når beslutningene, etter min mening, er riv, ruskende galskap.

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Min bil:

KAN JEG VÆRE GENTLEMAN? BLYFOT I ELBIL

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på blåhvitblogg.no