MIN HELÅRS M? – Blåhvitblogg
Hjem Om Blåhvitblogg Kontakt

tema på blåhvitblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Blåhvitblogg

Utviklet av Finurlig

BMW M240i xDrive

MIN HELÅRS M?

Publisert: 4. februar 2018 Tema: Kjørt

BMW M240i xDrive
Rekkesekser og 340 hk. Og B58-motoren gir et helt annet inntrykk i toserien enn den gjorde da jeg kjørte den i 540i. Her kan reelt forbruk komme ned på 0,7-tallet, og det må i alle fall jeg se langt etter i en stor stasjonsvogn med bensinmotor …

Det er en mørk og sur tirsdag i januar. Snøen laver ned, og de fleste rene M-modeller står forståelig nok vinterlagret. Men jeg skal snike meg til en smak av M – i form av en liten tur med en M240i.

Bilen står inne i lokalet til Biltreff AS, med sidevinduet nede. Jeg hadde tilsvarende start med den M2’en jeg lånte i fjor vinter, og er derfor veldig spent på lyden som venter når jeg fyrer opp.

Forventningen var noe i retning av silkemyk maling forfra og lett brumming bakfra, kanskje siden siste møte med M Performance var M550i.

Men neida! Sekseren fyrer opp med et lett metallisk rasp i eksosen, og buldringen på tomgang gir klare M2-assosiasjoner. Like høylytt er den selvsagt ikke, men et spørsmål sniker seg på:

Hvor mye M er nok?

BMW M240i xDrive
Mer diskré enn en svulmede M2, men også 8 cm smalere. Og det utgjør faktisk en reell forskjell på smale vestlandsveier!

De tankene hadde jeg også i bakhodet da jeg kjørte M550i. Om du har banekjøring i siktet, er spørsmålet ikke relevant. Da gir det seg selv at svarer er «mest mulig», og kanskje enda litt til – i den forstand at det også blir interessant å modifisere litt her og der for å få det lille, personlige ekstra.

Men norsk landeveiskjøring er noe ganske annet enn Nürburgring Nordschleife. Høylytt eksos og fremfor alt romlig fra store, harde dekk er ikke bare stas i lengden. Legg til helårsbruk, så faller både M4, M3 og M2 som fluer i min vurdering.

M240i xDrive er derimot en bil som også kan trilles ut i sunnfjordsk januarvær. Og allerede på de første meterne, i 50-sona gjennom Førde, setter jeg pris på at hjulstøyen er på et sivilisert nivå, og at M-understellet er kontant, men alt annet en ukomfortabelt.

Dette eksemplaret har dynamisk demping, og til hverdagskjøring er det, etter min mening, obligatorisk avkryssing ved bestilling. M2, derimot, har ingen elektroniske justeringsmuligheter. Og det er jo helt fint både for seriøs fortkjøring og som utgangspunkt for modifikasjoner, men altså ikke mitt førstevalg når jeg skal levere barn i barnehage eller kjøre svigermor til båten. Da setter jeg pris på den ekstra flyten i Comfort.

BMW M240i xDrive
Ikke en dag for kjøring av ren M. Men M Performance med xDrive, derimot, det er en fornøyelse også på slike dager!

Idet jeg forlater en noen lunde bar asfalt på E39 og er over på realt slapseføre, setter jeg også stor pris på xDrive. Det gir den gode følelsen av å kjøre en bakhjulsdrevet bil, kombinert med suveren framkommelighet. Akkurat i dag er det faktisk så mye slaps i veien at en bakhjulsdrevet M-modell ville vært mer som en fisk på land.

Og ja, med de xDrive-erfaringene jeg etter hvert har, hadde jeg også valgt M240i med drift på alle fire – selv om den da bare kommer med automatgir. Det er nesten rart hvordan perspektivet forandrer seg med nye erfaringer.

Det er nemlig ikke lenge siden ryggmargsrefleksen ville være manuell og rwd, spesielt i en bil med 340 bensinhester. Men kamesluking er tydeligvis en enveisøvelse. De kommer sjelden opp igjen når de først er fordøyd. Nå tar jeg meg uansett i regelrett å nyte automaten, og synes den girer aldeles perfekt, også når jeg kjører aktivt.

Og til ren transportkjøring gjør åttetrinnsautomaten en mye bedre jobb enn meg, det må jeg innrømme. Den girer hyppigere enn jeg ville gjort selv, og velger alltid riktig utveksling. I den virkelige verden finnes det også en hel del fredager med tett trafikk, og køstamping på vei mot helg uten automat frister ikke lenger …

BMW M240i xDrive
Den lille faceliften 2-serien fikk høsten 2017 er kanskje mest merkbar innvendig. Løftet her gjør at også jeg, som nå er bortskjemt med en ny femserie, trives umiddelbart.

Det var ikke så lange turen jeg fikk med M240i’en, og med det været og føret som bildene sladrer om skal jeg ikke utbrodere for mye og for bastant. Men den smaken av M den ga meg var så god at jeg jeg tok meg i å leke litt med et hypotetisk scenario:

Om jeg nå, i førtiårene, kunne ha valgt en ren egobil, ville ikke dette være den perfekte bilen for meg?

Jeg avsluttet jo ego-tilværelsen med en Z3 M Coupé. M140i er jo en slags moderne arvtaker, med stor, praktisk bakluke, men i nærkontakt med en Melbourne red toserie, er jeg ikke i tvil: Jeg er en coupémann. Det har jeg strengt tatt vært helt siden E36 325i’en jeg hadde som studentbil.

Jeg tar funderingene såpass på alvor at jeg setter meg bak for å prøve ut baksetet. Det er litt kronglete å komme seg inn, men når jeg først er på plass, sitter jeg, med mine 183 cm, greit for korte turer.

Bagasjerommet er heller ikke så lite, og skiluke og nedfellbar bakseterygg vil kunne løse mine transportutfordringer helt fint. Det største problemet om dette skulle være min bil nr. 1, ville være at M Performance-utgaven ikke kan leveres med tilhengerfeste …

BMW M240i xDrive
Små coupéer er undervurdert. Her er det bra med plass, og skiluke og fellbar rygg gjør dette til en praktisk liten bil.

Men så er jo dette først og fremst en kjøremaskin, og jeg sniker meg til en liten utskeielse når jeg kommer inn på barmark i en tunell. Gassen i gulvet. Lynraskt spretter girkassen fire trinn ned, og jeg nyter en syngende rekkesekser i all sin prakt.

Og rakkeren er nesten latterlig rask. 4,8 sekunder er offisiell tid til 100 km/h, og det betyr at min gamle Z3 ville blitt parkert med et halvsekund.

Men igjen: 0-100 km/h er ikke engang av akademisk interesse for voksne folk. Det som betyr noe for meg, her og nå, er kombinasjonen av kjørefølelse, komfort og praktiske egenskaper.

Her er M240i en innertier. Jeg blir så begeistret før jeg får levert den tilbake, at hadde jeg vært på utkikk etter en egobil nå, ville jeg faktisk valgt akkurat denne bilen: Nybrukt M240i, med riktig farge og utstyr, til 679 000 kr som annonsert pris. Med prisnivået til 5-serien som referanse synes jeg det er direkte billig …

Og mitt svar på M-spørsmålet jeg stilte innledningsvis er klart: Jeg ville valgt en M Performance-modell som bruksbil i Norge, ikke en ren M-modell. Og om plassbehovet ikke hadde vært der, ville jeg også lett kunne gi avkall på femseriekomforten til fordel for nettheten og den kontante følelsen i toserien.

BMW M240i xDrive
Riktig farge, riktig motor … Det meste stemmer for min del i M240i.

Takk til Biltreff AS for lån av bil!

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

SKUFFELSE? CS NOSING

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på blåhvitblogg.no