DRØMMEREPRISE? – Blåhvitblogg
Hjem Om Blåhvitblogg Kontakt

tema på blåhvitblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2018 Blåhvitblogg

Utviklet av Finurlig

BMW 530d xDrive G31

DRØMMEREPRISE?

Publisert: 8. juli 2018 Tema: Min bil

BMW 530d xDrive G31
Oppgradert svigermor! Men spørsmålet er likevel: Går dette bra, da – i 1500 kilometer?

Når skal man høre på «mas»? I løpet av en lang tur har det vært innslag av at ungene maser, kona maser – og at bilen maser. Den eneste som ikke har mast er Besta. Og til slutt gjorde jeg nok klokt i å høre på noe …

Men dette sannhetens øyeblikk kom først midt på mørkeste natta, på vei langs A3, i retning Nürnberg.

Vi startet helt sør i Danmark. Ungene var selvsagt oppspilte; klokka var blitt nesten halv elleve, og selv i feriemodus er det i overkant for to på fem og sju år.

Så litt antydning til mas i solnedgangen på vei mot Tyskland måtte vi tåle. De fikk akkurat med seg at vi justerte inn vår nattlige marsjfart i det forjettede frifartslandet, før de meldte pass og sovnet søtt.

BMW 530d xDrive G31
Følelsen av å kjøre inn i solnedgangen med en 530d på vei til Italia er god. Meget god …

Generalprøven gjennom Danmark gikk derimot dårlig. Ikke bare var det en dag med mye trafikk og merkelig turistkjøring, men svake vibrasjoner forfra ga meg en litt uggen følelse. Det begynte så smått ved 110 km/h, var på sitt verste ved 120, men ga seg om jeg hadde mulighet til å lure meg litt over 130 km/h …

Klassisk ubalanse, altså. Men i løpet av de drøye tre timene jeg satt og kjente på dette, rakk jeg å tenke en del skumle tanker: «Ok, det kan jo være et balanseringslodd som er løsnet». «Men kan det kanskje være støydempingsskummet som flytter seg slik at det gir ubalanse?» «Eller, kan de lette M Performance-felgene ha fått seg en kakk – høydekast?»

Tunge tanker, spesielt når jeg vet at vi har igjen ca. 4000 km kjøring før vi er hjemme igjen på tunet …

BMW 530d xDrive G31
15 gram skjevfordelt masse er mer enn nok til å ødelegge godfølelsen på motorveiskjøring. Ubalansen ødela faktisk litt av godfølelsen i rattet også.

Heldigvis hadde vi en hviledag i Danmark, like ved grensa til Tyskland. Da ble det funnet tid til både vask (også inni felgene, selvsagt), og avbalansering. Jeg var litt spent der jeg satt og nippet kaffe og konfekt mens jeg ventet. Det tok litt tid med tyskerne denne gangen. Om de ikke finner noe ubalanse, er det dårlig nytt …

– 15 gram, var meldingen fra verksmester. Aldri har så lite lettet så mye i mitt humør.

Jeg merket det med det samme på veien opp igjen: Nå var bilen slik den skulle være.

Og når jeg nå, på vei mot Hamburg, begynner å mate på i gradvis høyere tempo, er det med en følelse av silkekomfort som aldri slipper taket.

Continental Conti Silent
ContiSilent: Støydempingsskum er gull på piggslitt norsk asfalt, men faktisk også på litt grovt autobahndekke.

160 km/h: Silent-dekkene kamuflerer alt av dårlig autobahnasfalt, femserieunderstellet har en flyt som 3-serien manglet, og det er knapt nok snakk om vindsus. 180 km/h: Ingen merkbar endring. 200 km/h: Litt antydning til sus rundt A-stolpene, men ingen ting annet. 210 km/h: Ubetydelig forskjell fra 200 …

Og tilpasningen til dette tempoet gikk overaskende raskt og «friksjonsfritt». Her hadde jeg forventet, om ikke akkurat ville protester fra min kone, så i alle fall kommentarer av typen: «Nå synes jeg det går fort nok, du.» Og fra svigermor, som garantert aldri har kjørt så fort før? Ikke en knyst …

I noen første fortryllende mil i 200 +, får jeg litt griller i hodet: «Er det mulig med snittfart dør til dør på 150 km/h?» «Blir det frokost ved bassenget, og ikke lunsj?»

BMW 530d xDrive G31
Dragsug i tanken: Ikke dieseltanken, for et forbruk på 0,84 er pent i slikt tempo. Men AdBlue-nivået sank dramatisk i løpet av natta. Dette er første gangen jeg fyller, men hele tilitersdunken forsvant før vi kom til Italia.

Så kommer første «Baustelle». Ikke kø, det skal vi faktisk klare å unngå hele natta igjennom, men smalt, og med hastighetsbegrensning på 80 km/h sinker det faktisk en hel del. Og de varer og de varer – i år virket det som om kanskje to tredeler av A7 mot Würzburg var byggeområder.

Etter en av disse nedbremsingene og sideforflytning over i parallellsporet, kommer også første klage fra baksetet. Ikke fra barna, og de sover godt når de først har meldt pass. Ikke fra Besta, for hun er oppgradert til forsetet. Nei, det er min kone som er utilpass …

I den lille forkavelsen med å få både folk og bagasje på plass, fikk jeg faktisk ikke helt med meg hvorfor svigermor ble oppgradert. Hun klaget ikke en eneste gang gjennom Danmark (hun er av en generasjon og en støpning der klaging er nærmest et fremmedord), og jeg er helt sikker på at hun var motivert for å sitte mellom barnesetene nå også.

BMW 530d xDrive G31
Svigermor ble oppgradert til 1. klasse – altså forsetet.

Kanskje var det ungene som ville ha mamma der bak når de skulle sove? Nå sitter i alle fall min kjære der, og hun vet å gi beskjed når hun ikke er fornøyd.

Men nei, det er ikke farten eller oppbremsingene for byggeområdene som plager henne. Heller ikke at det er trangt mellom barnesetene.

Med de nye BeSafe iZi Flex FIX-setene, der det er mulig å ta av sidekollisjonsbeskyttelsen inn mot midten, ble det nemlig «rikelig» med plass der bak. Vi snakker om en 5-10 cm mer enn med de gamle setene våre, og hadde min kone våget å kjøre på Autobahn, kunne jeg godt ha sittet der selv.

BeSafe iZi Flex FIX
Plassen mellom BeSafe iZi Flex FIX-stolene er bra, den – men sitteputa i midten trenger litt «customisering» for at noen skal kunne sitter der hele natta …

Problemet er sitteputen. Midtplassen i femserien er ikke utformet for å sitte på, dessverre. Plassen er der, men et bredt og godt midtarmlene med røslige koppholdere er tydeligvis den naturlige prioriteringen i en stor business-stasjonsvogn – ikke en tredje sitteplass.

Løsningen blir å bruke sovenakkekragen til å sitte på! Med en ekstra pute i ryggen (for midtplassen har heller ingen korsryggstøtte å snakke om), og barnesetene til å hvile hodet på, da finner min kjære en sittestilling som gjør det noenlunde mulig å sove.

Vi finner en ro og en rytme, men grillene i hodet om tidlig ankomst kjøles effektivt ned av alle byggeplassene langs A7. Vi tar av på A3 mot Nürnberg, og nå begynner «maset» for alvor: Langs denne øst-vest-traversen er nemlig trailertåka tung, i år som i fjor.

BMW 530d xDrive G31
Bilen minner om at det er på tide med pause: Kanskje skal jeg begynne å høre litt på det – ikke bare skru av varselet …

Når en «brummi» skal sige forbi tre-fire kollegaer som kjører kanskje 1,5 km/h senere, ja da er det mer inspirerende å studere tørkende maling. Det løser seg opp innimellom, men aldri mer enn at 180 km/h blir marsjfarten vår her.

Det virker som om bilen blir litt utilpass, den også: Den har vært fremme med pausevarselet noen ganger allerede (bilde av kaffekopp på iDrive-skjermen og et høflig spørsmål om «Er det på tide med en pause?»), men nå kommer det hyppigere. Til nå har jeg valgt «påminn meg senere», nå velger jeg «Ikke varsle igjen».

Jeg nyter fortsatt turen. Jeg kjenner på hvor lett 620 Nm henter oss opp igjen i marsjfart når trailertåka letter litt. Jeg kjenner på den gode følelsen i rattet ved småjusteringer og filskift. Og jeg kjenner på at det skal virkelig noe til å matche komforten i en 530d med silent dekk.

BMW 530d xDrive G31
A3 østover er en tungt trafikkert, og mange varebiler og trailere er glade i å kjøre forbi kollegaer …

Så skjener en blå varebil ut, rett foran oss! Jeg både bremser og blinker med fjernlysene, men til ingen nytte. Den var bestemt på at nå, akkurat nå, skulle den forbi, helt uavhengig av at vi kom i fint driv bakfra.

Helt på håret var det nok ikke, for bilen ble ikke så nervøs at den strammet beltene og slo på varselblinklysene (det gjør den nemlig om det virkelig kniper!), men den kraftige oppbremsingen var nok til å vekke min kjære mellom barnesetene.

Sovegroggy, og irritert som en kan bli av å bli vekket på denne måten, kvesser hun i: – Du må jo ta høgde for at alle andre e idiota! Alltid!

Nå går vi inn i en fase der hun bare smådubber, men likevel følger godt med. – E du heilt våken? – Jada, det går fint, påstår jeg. Men spørsmålet blir gjentatt noen ganger, mer og mer insisterende.

– Eg ser det på deg, du e søvnig! Ja, det er midt på natta nå, og helt perleopplagt er jeg nok ikke. Likevel er jeg ikke spesielt innstilt på en stopp akkurat nå. Da kan vi risikerer å komme midt i verste morgenrushet forbi München …

– Nei, no stoppar du, ellers må eg tisse! Ok, det er vel en beskjed det er vanskelig å ignorere. Og for all del: Jeg kjenner på ansvaret: Å sovne bak rattet i 180 km/h er ikke noe som er verdt å nærme seg sjansen på engang, da får trafikk og ankomsttid bli som det blir.

En liten halvtimes powernapp på en rasteplass, etterfulgt av koffeinkick, gjør underverker. Vi møtte regnet i München i år også, men morgentrafikken ble ikke så ille. Gjennom Østerrike flyter det fint, og når ungene har våknet legger vi inn en god frokoststopp.

BMW 530d xDrive G31
I en ideell verden uten byggeplasser og tungtrafikk ville 150 km/h i snitt vært fullt mulig med en 530d. I den virkelige verden er nok 130 km/h mer realistisk, ja.

Så totaltiden ble en time mer i år enn i fjor, vi kom fram akkurat til siestatid. Snittfarten ble derimot høyere. I Tyskland lå kjørecomputeren og lurte oppunder 145 km/h i snitt, men en liten ventepause ved en byggeplass like før Jesolo gjorde at totalsnittet droppet akkurat under 130 km/h.

Det gjør selvsagt ingen ting når alle kommer vel fram, og attpåtil er noenlunde opplagte. Ungene hadde sovet godt, de var mer enn klare for bassenget med det samme. Svigermor sov nok ikke så mye, men dubbet litt innimellom, og var forbausende kvikk etter nattstuntet. Noe å klage over fant hun i alle fall ikke, nå var hun jo i Italia!

BMW 530d xDrive G31
Gleden av å ha rein feriebil: Etter 1500 km nattkjøring med opp mot 210 km/h sitter insektene godt fast, selv på en nycoatet bil. Først insektsfjerner, så vanlig skumspyling og vottvask, men for å få bort de siste «likrestene» måtte jeg også ty til litt detailerspray.

Min kone sov dårlig. Men det gjør hun som regel i bil, og sånn sett var kanskje ikke skvisen mellom barnesetene i år så mye verre enn sportssetene i 320d’en i fjor.

Og jeg, hadde jeg den høytidsstunden bak rattet jeg har fantasert om helt siden kontraktsignering i fjor?

Ja, for min del er det dette som er mål og mening med å ha en 530d touring. Det er ikke en bil for småkjøring til butikk og barnehage, heller ikke en pendlerbil for en mann og stresskoffert.

Et bagasjerom som svelger alt vi trenger for tre uker, uten å måtte ty til takboks. Et baksete, som i alle fall med de nye BeSafe iZi Flex FIX-stolene er bredt nok til at vi får med Besta i tillegg til oss fire. Og en motor og et understell som er skapt for akkurat slike transportoppdrag.

BMW 530d xDrive G31
Ja, det gir meg en ekstra dimensjon av godfølelse å ha vår egen bil med på «sydenferie». Dette er synet jeg har hver gang jeg må ut for å taste portkoden, før jeg kjører inn på min faste parkeringsplass.

Men viktigst av alt: Jeg nyter kjøreturen. Jeg blir faktisk ikke «lei av å kjøre bil» etter en etappe på 1500 kilometer i vår 530d. Jeg er allerede begynt å glede meg til turen hjem igjen …

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Min bil:

KAN JEG VÆRE GENTLEMAN? BLYFOT I ELBIL

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på blåhvitblogg.no