Duggfrisk M – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2019 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

Duggfrisk M

Publisert: 4. desember 2016 Tema: Kjørt

M Coupé, privatbilen det året jeg bodde i Tyskland. Eller "Turnschuh" (gymsko), som den fikk som kjælenavn. Uansett: En M-modell av den gamle skolen - og den gang et perfekt valg som transportmiddel ...
M Coupé, privatbilen det året jeg bodde i Tyskland. Eller «Turnschuh» (gymsko), som den fikk som kjælenavn. Uansett: En M-modell av den gamle skolen – og den gang et perfekt valg som transportmiddel …

November. Tid for mørke, vinterdekk og stadig sleipere veger. Da lyser det kraftig opp å få tekstmelding fra Biltreff med invitasjon om å kjøre gromme demobiler, til og med M-modeller.

Så tidlig en tirsdag slipper jeg det jeg egentlig burde ha i hendene, og fliser til Førde så snart jeg har levert ungene i barnehagen. Da er jeg faktisk førstemann i kjørekøen, viser det seg, og det som møter meg da er en bokstavelig talt duggfrisk M4.

Nå vil den gamle biljournalisten ile til med en liten, men viktig, presisering: Denne typen kjøring er selvsagt ingen biltest, jeg kjørte disse tre bilene mellom 30 og 45 min. Men det var nok til å få en god smakebit, og mer enn nok til at iveren etter å fortelle om det bobler.

Og siden første bil ut var godt gjennomkald, var starten tilpasset det. Girspaken i Drive. Ingen M-modus aktivert. Myke og moderate gasspådrag. Til slik kjøring er en M4 sivilisert som en pusekatt. De umiddelbare forskjellene fra min egen 320d er først og fremst et førersete som er enda mer omsluttende, spesielt i skulderpartiet; dobbeltkløtsjkassen, som ikke formidler samme tomgangsmoment som wandlerautomaten og girer langt mer kontant; og så, elefanten under panseret: rekkesekseren.

Å trykke på startknappen her, aktiverer bilsjela, den gode gamle kjøreiveren. Å trykke på startknappen til dieselfireren aktiverer bare lysta til å skru opp musikken og komme seg opp i landeveisfart.

Sammenlignet med min gamle M Coupé er det derimot en del nyanseforskjeller. Nå skal det sies at den veldig ofte ble startet nede i en trangt garasjeanlegg av betong, og det gir en ikke ubetydelig akustisk forsterking. Og så er det kanskje noe med gammel kjærlighet, hukommelsens nostalgi – et tidsfilter som kanskje tenderer til å forsterke det positive.

Uansett, idet jeg triller rolig ut fra Førde, er ikke følelsen av å ratte noe helt spesielt så påtakelig som hukommelsen påstår at den var i den gamle M Coupéen. Motorlyden er vakker, men dempet. Flyten over ujevnheter er så fin at jeg ikke tenker racerbil, akkurat, og den evinnelige rumlingen fra grov, norsk asfalt er til stede her også. Først med litt pådrag ut fra den første 60-sona kommer en følelse av et nesten uuttømmelig kraftoverskudd. Nåja, helt pusekatt er det vel ikke …

Idet jeg setter an den første svingkombinasjonen begynner det å bruse i gammelt M-blod. Fortsatt er pådraget moderat (motoren er fortsatt kald), men en kontant turn-in i svingen følges opp av så minimale karosseribevegelser at det nesten virker litt arrogant. Det er som om bilen sier: «Tror du at du kjører friskt nå, eller? Ha! Du må nok ta i mer enn som så!»

Det gjør jeg selvsagt, så snart oljetempen er kommet opp i trivselsområdet. Et trykk på M-knappen gir mer lyd, kvassere gassrespons, men heldigvis ikke så mye tyngre styring. Og når girspaken vippes over i manuell, kommer også følelsen av å ratte noe spesielt.

Piggfrie vinterdekk? Ikke akkurat ideelt for M4-kjøring... Men høstlige veier og svømmende dekk gir likevel en smak av hva som bor i bilen.
Piggfrie vinterdekk? Ikke akkurat ideelt for M4-kjøring… Men høstlige veier og svømmende dekk gir likevel en smak av hva som bor i bilen.

Fire grader, våt vei og vinterdekk setter derimot en alt for tidlig og litt for svømmende grense for utskeielsene. Med de musklene og det understellet som M4’en har, blir det nesten som glattkjøring. Heldigvis er dette en bil du får raskt i blodet, til tross for den brutale effekten. Det tar ikke mange minuttene med småfrisk kjøring på svingete sunnfjordveier før jeg synes vi er blitt riktig så gode venner.

Og høydepunktet på denne lille smaksprøven av M er ikke akselerasjonen, ikke farten (selvsagt ikke, med norske fartsgrenser) og ikke sidekreftene i svingene. Lyden ved pådrag i M-modus kommer nær, men heller ikke den er det absolutte høydepunktet. Nei, det som gjør at jeg smiler mye bredere enn på lenge denne formiddagen, er balansen i bilen.

Nøytralitet er nemlig oppskrytt, spør du meg. Men M4’en er et sivilisert beist. Inn i svingene inngir den trygghet. Aldri på denne prøveturen hadde jeg en følelse i retning av at «pusher du mer nå, biter jeg ræva av deg!» Det kunne jeg av og til kjenne på i M Coupéen, nemlig … Rett etter turn-in er det bare å legge på lett støttegass, så er den dønn nøytral. Men så, når svingen er i ferd med å åpne seg og høyrefoten søker mot gulvet, når jeg dagens klimaks: den kontrollerte overstyringens fortryllelse …

Jeg snakker ikke om breisladding, langt ifra. Her er de elektroniske støttehjulene på, og Bjarte fra Biltreff er med i passasjerstolen. Bjarte gav aldri beskjed om at dette var for drøyt, og uten å ha blikket på instrumentene (å se etter blinkende lamper er helt feil fokus når man er i flytsonen) virket det også som den elektroniske storebroren tillot akkurat så store utskeielser som jeg la opp til.

Nei, fortryllelsen ligger deri, at småslippene med bakhjulene kommer akkurat når jeg forventer det – akkurat når ryggmargen gir beskjed om at nå leker vi på grensen av det novembersleipe veier og priggfrie dekk er i stand til å takle. Og på denne grenser er altså overstyring langt mer underholdende enn klinisk nøytralitet.

På vei tilbake tar jeg meg i at gassen faktisk ikke har vært i gulvet til nå. Det var da synd og skam … Et lite rettstrekk gir mulighet til å la alle de 450 hestene strekke på beina. Og ja, det gir et voldsomt, nesten tegneserieaktig skyv, og de stakkars dekkene strever med festet både i 2. og 3. gir.

Men den lille smakebiten av villdyret under panseret sier meg først og fremst: M4 er en bil som trenger sommerdekk, temperert asfalt – og aller helst lukket område – for å kunne vise sitt fulle potensiale. Og jeg trenger hverken kaffegrut eller krystallkule for å spå at den ville vært betydelig raskere rundt Nürburgring Nordschleife enn den gamle Turnschu’en. Det ville ganske enkelt vært feige lag. Teknisk knockout.

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

HYTTEBIL BRUDD MED FORBRENNINGSFRÅTSING?

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no