Jeg ga etter for begeistringen, men det tok sin tid. For enkelte virker det som om bilkjøpet blir gjort etter en «sving rundt kvartalet». For de fleste som låner en demobil hjem over helga er i alle fall løpet så godt som kjørt – da er sjansen for å ende opp med nybilbestiling overhengende.

Kanskje har jeg litt tungt for det. I ettertid er det mulig å se det slik: Det tok alle bilene jeg har kjørt her på bloggen for å finne ut at det var en 530d det måtte bli. Og etter første møte med denne i mai tok det fortsatt fire måneder til med fundering før min signatur stod på kontrakten …

Litt av problemet har jo vært plug-in. Det blir likevel feil å hevde at jeg «tok til takke med» en dieselbil siden G31 ikke kommer som hybrid. Vi kunne jo gjerne ha beholdt den 320d’en vi har nå. Rent rasjonelt vurdert ville det vært tryggest å sette seg på gjerdet sammen med alle de som er usikre på hva bilfremtiden bringer.

Men det noe med totalpakken i den nye 5-serien som gjør at ha-begjæret mitt har bygget seg opp over tid. Nei, den er ikke fullt så nett og kontant på veien som en 3-serie, men den er jammen forbausende nær.

Det jeg liker best ved G30 er det jeg vil kalle forfining. Super komfort kombineres med en gjennomført smak av sportslighet. Bilen har en sofistikert følelse i all betjening, og en herlig kvalitetsfølelse. Og ja, jeg skuer selvsagt utover BMW-bobla når jeg gjør mine vurderinger, og har blant annet Mercedes E-klasse som referanse.

Møtet med stordieselen var vel det som fikk begeistringen til å bikke over for meg. Lyden og kraftutfoldelsen gjorde et uutslettelig inntrykk på meg allerede da jeg fikk prøve 530d på langtur i vår.

Et annet avgjørende punkt på veien mot dieselstasjonsvogn var muligheten jeg hadde til å prøve «superbensineren», 540i. De dagene hadde jeg nemlig også en 530d tilgjengelig. I utgangspunktet var det for å finføle på ulike understellsvarianter, men det skulle også bli det punktet der min siste rest av dieselaversjon slapp taket. Jeg innså der og da, ved å gå direkte fra bil til bil, at diesel er det riktige valget i en stor stasjonsvogn.

Men jeg prøvde altså å holde igjen og være nøktern og rasjonell. Den første G31’en jeg konfigurerte på bmw.no og fikk pris på hos Biltreff AS var nemlig en 520d – ikke xDrive, uten panoramatak, og med stoffseter. Den enste ekstravagansen jeg huket av for på utstyrslista, var elektriske seter med minne (et savn på den vi har i dag, når to av ulik størrelse skal kjøre bilen), og «hjortekamera» (Night Vision).

Jeg forventet nesten å få litt skryt fra min kjære for min nøkterne tilnærming, men neida! – Får vi ikke panoramatak? Det går jeg aldri med på, vi kan ikke kjøpe en kjipere bil enn det vi har nå, var responsen. Dermed fikk jeg indirekte beskjed om at en bakhjulstrekker også var utelukket. Dette var jo vurderinger vi gjorde i vår, ikke så lenge etter at min kone hadde hatt en stor xDrive-åpenbaring i vinterens snøkaos.

Jeg ante raskt et mønster i dette, en slags variant av bordet fanger. Vi har jo en godt utstyrt 320d. Det fikk jeg i fleisen nå. Bruke masse penger på en ny bil uten skinntrukket dashbord? – Nei, da er det bedre å spare de pengene og beholde den vi har!

Og jeg skal på ingen måte late som om dette kun var min kones innvendinger. Problemet var nok vel så mye at jeg kjente på det samme selv. Så bordet fanger altså, og den nye bilen må være bedre enn den utgående i ett og alt …

Fornuftsmotoriseringen var faktisk det siste som glapp. På ett tidspunkt hadde jeg en rimelig fullspekket 520d i konfiguratoren. Etter mye prøving og føling var jeg kommet til at kombinasjonen aktiv styring og dynamisk demping var de understellsoppgraderingene jeg ville ha. Og siden jeg litt motvillig må innrømme at adaptiv cruisekontroll hører med i en ny bil i dag, fikk jeg en drøss med assistentsystemer «på kjøpet», altså i en pakke jeg måtte velge for å få cruisekontrollen.

Dette toppet jeg altså med det varmesøkende kameraet, som varsler om dyr eller mennesker i området foran bilen. Med så mye av både hjort og geiter som hopper langs veiene her på Vestlandet, spesielt i høstmørket, var det noe jeg absolutt ville prøve ut.

Når nå bilen er endelig spesifisert er kanskje det eneste jeg virkelig har gitt avkall på, i alle fall av de «vanlige» G30-oppgraderingene, komfortseter. Det er litt gambling, rett og slett, for vi har ikke fått anledning til å prøve sportssetene. Men min kone var ikke spesielt begeistret for «vaffelsømmen» i komfortsetene, og på generelt grunnlag foretrekker jeg sport, så dermed ble det en mulighet til i alle fall å spare inn på noe.

Jeg var altså i ferd med å ende opp med en meget velutstyrt 520d. I Norge er slike kombinasjoner av minste motor, men «maks» utstyr, slett ikke uvanlig. Jeg kunne likevel ikke helt fri meg fra tanken om at jeg hadde bikket en slags terskel: At bilen var litt uharmonisk. Var det ikke bedre å besinne seg litt med utstyr, og heller fylle opp motorrommet?

Denne følelsen var med meg ut på tur da vi omsider fikk anledning til å kjøre en 520d. «Problemet» da var jo at den lille dieselfireren var direkte imponerende, og dermed var det en kjærkommen mulighet jeg grep med begge hender da min kone var så syndig å kalle den «daff».

Men igjen, det blir feil bare å «skylde» på min kjære for at vi ender opp med en 530d. Sannheten er selvsagt at jeg alltid helst har villet hatt seks sylindre.

For å si det sånn: Jeg hadde endelig kommet fort nok frem med en 520d også, så det er ikke noe relevant argument (i Norge, i alle fall). Og jeg kunne finne både glede og nytelse i å ha en 520d som familiebil. Men begeistring? Nei, den sitter litt lenger inne, da må jeg opp på 530d.

Og for min del er det også da at en G31 med vårt ønskeutstyr blir harmonisk. Med den prislappen vi da snakker om blir denne bilen som en feiring av en æra som nok er på hell. Elektrifiseringen kommer, og det er godt mulig dette blir min siste rene forbrenningsbil.

Da vil jeg gripe muligheten til å kjenne litt på begeistringen, ikke bare tenke fornuft. Helt siden beslutningen falt har jeg gledet meg som en liten guttunge til neste års tur nedover i Europa. Vi tar sikte på Italia til neste år også.

Jeg tenker også at dette vil være en god referanse å ha når også BMW ruller ut de hel- og delelektrifiserte alternativene i stor skala. Så kanskje blir dette en bil å beholde for min del, helt inn i forbrenningsæraens solnedgang.

Som jeg var inne på: bordet fanger – jeg kommer ikke, i alle fall ikke frivillig, til å velge noe som gir meg mindre kjøreglede neste gang. Da har BMW og alle andre en utfordring når de skal diske opp med elektrifiserte og mer eller mindre autonome doninger …