Det er noe med forventninger. Opplevelser farges gjerne både av hva du på forhånd håper å oppleve, og hva du frykter skal gå galt. Men det er ikke frykten som er opplevelsens verste fiende – det verste er forutsigbarheten …

Dette tenker jeg mens jeg begynner å komme i feriemodus, i Danmark, og lader opp til den over 1500 km lange kjøreturen til Italia. For også i år var kjøringen gjennom det lille, paddeflate landet dønn effektiv, og jeg vet av erfaring at snittfarten her ikke så sjelden er høyere enn gjennom Tyskland.

Likevel er det noe spesielt med å krysse grensen til frifartslandet. Muligheten til å la bilen strekke ut i de hastighetene den faktisk er bygget for lokker, håpet om at vi kan legge bak oss kilometerne like effektivt som i fjor likeså . Men frykten for å bli stående og stampe i kø, eller i verste fall forårsake en kø selv, den ligger jo også i bakhodet.

Det er jo en ekstra dimensjon her om at vi har bestilt ferieleilighet i siste liten [link], at ferien kanskje er ekstra etterlengtet i år, og at det er godt mulig at vi bli skuffet når vi møter italienske realiteter. Men disse forventningene, og den store oppturen det var å komme ned til det som viste seg å være vårt nye ferieparadis, skal jeg la ligge. Det er nemlig en annen historie, som kanskje kan fortelles ved en annen anledning.

Historien nå er heller et nytt kapittel om at bilkjøring for meg er alt annet enn et nødvendig onde, slik jeg avsluttet den første «Gjennom natten»-fortellingen.

Denne fortellingen begynner altså med at jeg går i Danmark og gleder meg til årets feriestunt, nesten som om nullen i alderen skulle være strøket. Gamlis-nullen melder seg derimot raskt på igjen, i den forstand at jeg selvsagt prøver å minimere risikoene så mye som mulig.

Jeg sjekker nemlig kø-prognosene for de ulike rutene. Ja, i Tyskland gir de køvarsel for motorveiene, nærmest som en værmelding i nyhetssendingene til de store TV-kanalene. For min del er det derimot mest effektivt å sjekke prognosene på adac.de. Her kan du legge inn avreisetidspunkt i ruteberegningen og få forslag basert på de gjeldene meldingene. (Google Maps bruker også trafikkdata, men så vidt jeg vet bare i «real time», ikke basert på prognoser).

De generelle varslene lover ikke bra: Hele Nord-Tyskland starter skoleferiene akkurat denne helgen, og det betyr normalt køkaos. Spesielt forbi Hamburg er det ventet store forsinkelser denne søndagen. Om vi starter tidlig på kvelden, sier prognosen at vi må legge inn en time ekstra for å komme forbi her. Det vil være en veldig dårlig start på den lange kjøreturen …

Så jeg flytter avreisetidspunktet lenger og lenger utover. Og ved start klokken 22.00 ser det bra ut, da passerer vi Hamburg rundt midnatt, og det ser ut til å skal ha roet seg. Resten av ruten skal da også kunne gå uten forsinkelser ifølge adac.de.

Ungene er jo allerede i ferierytme etter en uke i Danmark, så ja, en så sen start bør gå fint, det. Da er det også håp om at de sovner relativt raskt …

Håpet får seg en knekk omtrent i det samme vi triller ut av tunet i Osbæk, et stykke utenfor Sønderborg. Klokken er blitt 22.15, litt armer og bein er det alltid for å komme seg av gårde, og ungene godt trette, men fulle av forventning, og støynivået er deretter … Så jeg presterer faktisk å kjøre inn på en parkeringsplass istedenfor å ta av i det ene krysset som finnes i Augustenborg. Og det med navigasjonen aktivert og gode instruksjoner rett foran meg, i head-up displayet.

Langs den sørdanske motorveien ut mot E45, den som skifter navn til A7 på tysk side, må det noen formaninger til for å roe fireåringen. Det er nok delvis en unnskyldning, for jeg er kanskje i overkant oppspilt selv også – i alle fall timer jeg nedbremsingen til påkjøringssvingen i E45-krysset usedvanlig dårlig …

Ikke i den forstand at det hyler i dekk eller napper i sikkerhetsseler, langt ifra, men fartsavpasningen er dårlig nok til at jeg irriterer meg, og min kone gløtter bort med et blikk som sier: «Hva var nå dette, da?»

Tankene om at et slikt kjørestunt kanskje er en dårlig idé sniker seg på. Jeg er kanskje litt skadet av mitt tidligere virke som skribent, og tenker ofte i overskrifter: «Familietortur», eller «Gjennom natten med hyl og skrik» er aktuelle titler som melder seg. Og jeg begynner å tenke på mulige steder for å ta en nødovernatting.

Kanskje jeg skal prøve ut BMWs telefontjeneste? Med abonnement på Connected Drive skal det nemlig være mulig å ringe fra bilen, døgnet rundt, og få hjelp med slikt når man er på farten. Og da vil de sende adressen direkte til bilens navigasjonssystem. Ja, det blir helt klart måten å gjøre det på i natt!

Kveldsstemningen helt nord på A7 er derimot lovende. Rødskjæret i horisonten mot vest er på hell, og det er så glissen trafikk at jeg kanskje litt for raskt havner opp mot 200 km/h i marsjfart. Fireåringen er sovnet, jeg begynner å finne roen, men er kanskje litt hissig på grøten likevel.

Min kone synes i alle fall ikke det er noe greit å få til å sove i dette tempoet. Det er både uvant fart og det begynner å bli mørkt. Kjørecomputeren viser også et førbausende høyt forbruk så langt: Over 0,9 liter på mila den første timen. Er høyrefoten virkelig så tung, eller kan det være at det å toppe opp lufttrykket, slik jeg gjorde like før avreise, mot all formodning øker rullemotstanden?

Før jeg nærmer meg enighet i eget hode lyses A7 opp av ilskne bremselys, varselblink og vi ser også blålys der fremme. Kollisjon! Den ligger inne som trafikkmelding i navigasjonssystemet allerede, med en høyst beskjeden +3 min i tidsberegningen. Men vi er ganske tett på selve krasjen, så her vil det bygge seg opp atskillig mer før de får ryddet, tenker jeg …

Og ganske riktig: Når tyskerne begynner å gå ut av bilene og ta seg en blås, er det et dårlig tegn. Det tar i alle fall 25 minutter før vi er i bevegelse igjen. Slett ingen krise på en så lang tur, men dette gir også næring til de tankene som meldte seg like etter starten i Danmark.

Innkjøringen til Hamburg er mil etter mil med «Baustelle» og innsnevrede spor. Fartsgrense: 80 km/h. Det er lett å skjønne at det pakker seg her i ferietrafikken på dagtid, men nå flyter det fint – om enn nesten 100 km/h langsommere enn hva som ville vært naturlig på en nystriglet Autobahn.

Idet vi passerer den tradisjonelle flaskehalsen «Elbtunnel» inn til Hamburg i nesten ensom majestet stiger håpet igjen. Ja, valget om å starte så sent var helt riktig! Nå bør det bli bra nedover!

Jeg begynner også å komme inn i en behagelig rytme. Jeg jager sjeldnere og sjeldnere opp mot 200. Også på natta blir det litt masete, delvis på grunn av trafikken, men også i perioder kvaliteten på veidekket på de gamle stykkene av A7 med bare to spor. Og når vi tar fatt på Kassel-bakkene det ikke noe alternativ å jage gjennom svingene. Begge barna sover, og også min kone gjør et iherdig forsøk.

Etter krysset med A4 på toppen av Kassel-bakkene kommer en del av A7 som ofte virker ganske øde, og nå er det svarteste natta. Det kan ofte være litt slitsomt i fint driv på Autobahn, for selv sporadisk møtende trafikk gjør at jeg i mine tidligere Tysklands-tider så godt som alltid måtte kjøre med nærlys ved slik kjøring. Da skal du jo holde deg våken og følge godt med i 200+ …

Men nå går det som nevnt ikke fullt så fort som i hine hårde dager, og Led-lys med lysassistent gir en helt annen verden gjennom natten.

Til norsk bruk har denne automatikken sine begrensninger. Da vi for eksempel kjørte på natta gjennom Hardanger i fjor sommer, endte jeg opp med å blende opp og ned manuelt. Automatikken var aningen for treg til å blende opp igjen etter de få bilene vi møtte, og den lot seg også villede av gårdslysene i tunene tett på veien langs Hardangerfjorden.

Nå er lysassistenten helt klart på hjemmebane. Her styrer den lyskjeglen elegant unna både trafikken både i høyrefila og i motgående spor, samtidig som den lyser opp kjørebanene og faktisk også vegetasjonen på siden og langs midtdeleren. Det gjør ferden gjennom natten både sikrere og betydelig mindre anstrengende.

Håpet om frokost på terrassen i Italia begynne derimot å svinne. Gjennomsnittsfarten er riktignok igjen på riktig side av 140 km/h på kjørecomputeren akkurat nå, men den burde vært atskillig høyere for å ha noens sjans på en totaltid ned mot ti timer, slik jeg hadde noen romantiske forestillinger om.

Og idet vi tar av østover, på A3, rykker den italienske morgenkaffen enda lenger unna. Dette er tydeligvis en av hovedrutene til Øst-Europa, og rumenske, slovakiske og ungarske vogntog ligger som en tett tåke i høyrefila. Det trekker tempoet kraftig ned. Bobiler og campingvogner skal jo forbi. Og, jada, vogntogene finner jo på å sige forbi hverandre også … Tålmodighet på boks, takk!

Det begynner å demre av dag idet vi nærmer oss München, men da kommer også de første regndråpene. Ikke noe som demper farten foreløpig, og vi er så tidlig ute av vi slipper å stampe i morgenrushet. Men hastighetsbegrensningene lyser opp i de dynamiske skiltene: 120 km/h, 100 km/h. Det er bare å innordne seg …

Dermed er det nesten vanlig stå-opp tid for de små idet vi nærmer oss alperanden. Og jentungen våkner, men humøret er overraskende godt etter en kort natt. Fascinasjonen over å våkne opp i et nytt land, muligheten til å se eventyrslott oppi åssidene – ja det skal ikke mer til for å holde en fantasifull seksåring i gang.

Etter den obligatoriske oblat-stoppen før grensa til Østerrike tar det helt av med regnet. Og ja, det demper farten betraktelig også på i utgangspunktet fartsbegrensede motorveier. I slike sammenhengende tordenbyger, med så mye vann på veien, er det fullt mulig å få trøbbel i norsk landeveisfart.

Mot sør er det lysere i horisonten. Håpet stiger: Ja, værmeldingen for Jesolo sier 23 grader og sol. Men nå våkner også fireåringen. Det er syretesten. Nå kan det bli noen tøffe timer fram mot målet.

Utrolig nok, etter en tissepause og en frokostskive i baksetet, er også hans morgenhumør fylt av ferieforventning. Og nå er vi jo snart i Italia! Se der – en alpetopp! Og der, der er det jo faktisk et slott!

Utfordringen min med å holde meg våken er også mindre enn forventet. Etter den tunge regnetappen gjennom Østerrike hjelper lyset på, og selv når det begynner å bli tett formiddagstrafikk langs motorveien fra Udinese og sørover, holder jeg fokus. Ingen grunn til å duppe av og havne i hekken på en bobil nå, nei! Men for å være på den sikre siden fyrer jeg på med en Red Bull også …

Gleden ved å komme trygt frem til vår ferieoase er av den dype, gode og langvarige typen. Den sitter i enda når jeg sitter og skriver dette, nesten en uke etter ankomst…

I tillegg kommer nok også de mer bilnerdede gledene ved å kjøre helt til Italia. Jeg setter virkelig pris på selve kjøreturen, så det håper jeg skinner gjennom mellom de linjene jeg allerede har fått ned. Men også det å ha egen bil til disposisjon i ferien, istedenfor en eller annen intetsigende leiebil, ja, det betyr noe for meg.

Og så er det noe med lyset her nede. Både jeg og min kjære er blitt overraskende glade i vår treserie i Melbourne Red, og her nede får den en dypere og varmere glød. Selvsagt må den være rein, men det hadde jeg jo tenkt på i god tid før avreise: Vaskeplassen var inspisert med Google Street View, og sammenleggbare vaskebøtter var med.

Bare så synd at en veldig pliktoppfyllende italiener stoppet det stuntet: – Nå, nå, no self wash!, sier han og peker på den medbrakte bilsjampoen. – Regulazione, nå nå!

Ok, så får det bli med spylingen da. Men aldri så galt: Etter regnværet gjennom Østerrike var bilen nesten rein ved ankomst, den. Det er litt av poenget med å ha en god lakkbehandling i bunnen. Og selvsagt startet jeg fra Danmark med blankt utgangspunkt – i Flensburg var det nemlig ikke noe problem å lure seg til med egne bøtter og vaskemiddel i selvvaskanlegget.

Etter spylingen tar jeg de verste fluelikrestene med Sonax Brilliant Shine Detailer spray, og vips, så er bilen trivselsrein, den.

Og ja, i alle fall min egen trivsel får et løft av å ha en rein bil med som en del av ferieturen. Synet som møter meg på den overbygde parkeringen bak leilighetene gir ekstra krydder til selv de miste utflukter, og den italienske atmosfæren forsterkes for min del av vårt norskregistrerte røde «transportmiddel».

Nå nyter vi herlige dager ved bassenget og på stranda ved Adriaterhavet. Men helt ærlig: Jeg gleder meg også til turen hjemover igjen …