Tenk deg at du er en gammel rocker: En som aldri har trukket i dress, som aldri har satt sine bein i et slips, eller hvor nå enn det rare tøystykket skal festes. Så en dag blir du lokket inn i en pinnestripet businesshabitt fra Hugo Boss. Du ser deg i speilet – og tar deg selv i å føle deg vel med det du ser.

En tilsvarende følelse får jeg bak rattet i BMW X5 40e, allerede etter de første kilometerne.

SUV-bølgen som har skyllet over også Europa i årevis har ikke gått meg hus forbi, det er ikke det. Det er heller ikke slik at jeg ikke har kjørt slike store doninger. I mitt tidligere virke fikk jeg rikelig med anledning til det. Derfor har jeg en viss forståelse for at andre faller for slike biler. Andre ja, ikke jeg.

Som ung biljournalist var jeg for eksempel på lanseringen av den første Porsche Cayenne. Gudene skal vite at jeg var skeptisk, jeg var rett og slett forberedt på storslakt, men nei: Også jeg måtte innrømme at den store bilen hadde en klar Porsche-identitet.

På samme måte hadde også X5 allerede fra første generasjon en tydelig BMW-følelse, spesielt i 4,6iS-versjon, som jeg også kjørte en gang i tiden. Alt dette er vel og bra, det er bare det at det ikke har angått meg. Ikke før nå.

Om jeg hadde hatt penger til en Porsche, hadde jeg nemlig definitivt valgt en 911 GT3, ikke en Cayenne. Og om jeg skulle hatt familiefrakter i millionklassen fra BMW, ville det like opplagte valget være en toppmotorisert 5-serie touring, ikke en X5.

Men nå er nok ikke verden helt som før. Utslippskrav og avgiftsintensiver fra myndighetene gjør elektrifisering mer og mer både nødvendig og fristende, kanskje drar det at jeg har rundet førti og evner å tenke på både økonomi og miljø i samme retning. For drivlinjen i X5 40e skal helt klart ha mye av skylden for å føre meg ut i fristelse.

Etter å ha kjørt biler som 225xe og 330e, og snakket med folk i bygda som allerede har plugget inn, er jeg rimelig overbevist om at denne typen delelektrifisering også er noe for meg. Korte avstander i det daglige, og en grunnleggende forkjærlighet for turtallsvillige bensinmotorer, gjør dette til det som per i dag er riktig valg for meg. Selv de bare litt over 20 elektriske kilometerne som X5 40e kan by på – på flatmark – vil kunne helelektrifisere mye av min hverdagskjøring.

Så min plug-in iver er stor, men når da BMW på sett og vis svikter meg, og ikke ser ut til å levere noen plug-in variant av G31 med det første, da blir det som å rykke tilbake til start for meg i min alltid pågående bilspekulering. Da må jeg også våge meg ut i X-retning, slo det meg.

Så nå er jeg på veg i en X5 40e fra Biltreff AS. Den gode storbilflyten kommer ganske umiddelbart, men akkurat det er ikke noen overraskelse. Styringen er lett, og jeg har ikke det jeg vil kalle fingertuppfølelse med småsteinene i asfalten, men opp gjennom serpentinsvingene fra Førde tar jeg meg likevel i at den kjennes jo helt klart som en BMW. Jeg hadde fryktet at overgangen fra min egen 3-serie ville være betydelig større.

Bensinmotoren drar i gang med en gang gyroen registrerer hellingsvinkelen opp Halbrendslia, og det er greit – det lille som er av batterikapasitet er det bare å spare på til litt senere, uansett (jeg legger faktisk inn navigasjonsmål hjem slik at hybridstyringen skal kunne regulerer batteribruken best mulig).

Jeg ligger bak tre biler, den første har det alt annet enn travelt. Likevel vurderer jeg litt for og imot, –skal jeg kjøre forbi, eller bare lunke med. Det er jo fredag, og sikkert mer trafikk litt lenger fram. De tre bilene ligger også med såpass avstand at jeg ikke har noe håp om å smette forbi mer enn den første, kanskje to, på det lille rettstrekket som jeg vet kommer rundt neste sving.

Men jeg må jo prøve litt, så jeg trår flatt. Og jeg bryter rett og slett ut i latter! Om girkassa kicker ned 2, 3 eller kanskje fire trinn aner jeg ikke, for det går så kjapt. Vroooom! Med en herlig tenor bensinrøst stormer turtallet mot 6000 o/min., neste gir spyttes i, et par ganger, minst – og der var jeg forbi alle tre, gitt …

Jeg visste jo, i alle fall ett sted langt bak i bakhodet, at systemeffekten på 40e-drivlinjen er 313 hk. Men kanskje på grunn av min forutinntatte motforestilling mot store og tunge biler hadde jeg fortrengt dette, jeg hadde kanskje forventet ytelser omtrent som min 190hk 320d i X5 plug-in. Det var nok feil, ja.

En hel del av begeistringen skal også tilskrives, hold dere fast, alle rekkesekserentusiaster der ute: lyden. Da jeg hadde en kort sving med 740e opplevde jeg den som litt besynderlig, litt som en irriterende firerflue som hadde forvillet seg inn i en litt for stor og fin bil. Nå er opplevelsen en annen.

B48-motoren er jo en av de mest anvendte «potetene» i hele BMW-sortimentet nå om dagen, den finnes i et utall modeller og trimmingsgrader – helt fra Mini til nettopp 7-serien. Med elektrostøtte, i 40e-trim, og plassert i en X5, bidrar den til å gi den store bilen en letthet og fyrighet jeg slett ikke hadde forventet.

Subjektive inntrykk med måneder imellom er jo ikke akkurat noen eksakt vitenskap, men den ekstra spruten og lyden jeg opplevde i X5 40e har en dimensjon jeg ikke husker fra 330e. Hm … Kanskje er den våteste bilbyttefantasien plutselig en 540e …

Men hei, hei – jorden kaller! Nå er det jo ikke engang snakk om en 530e i overskuelig framtid. Det eneste med elektrostøtte som BMW leverer som er stort nok for min familie er det jeg kjører her og nå. Og den er tilgjengelig. Som ny-brukt. Akkurat denne bilen, faktisk, er det jo fullt mulig å kjøpe. Nå.

Det er når spekulasjonene tar denne vendingen jeg begynner å kjenne på identitetskrisen jeg luftet innledningsvis. Er rockeren klar til å trekke i dress? Vil jeg dette, på alvor?

Ja, nå begynner jeg virkelig å kjenne etter. Det smale og svingete partiet fra Vadheim og inn mot Høyanger avslører at 2,3 tonn SUV ikke er en sportsbil, selvsagt, men den store bilen kan kjøres fornøyelig effektivt gjennom de trange svingene likevel. Bak rattet virker X5 alt annet enn stor og klumpete, det må jeg innrømme.

Og sportsbil, det har jeg jo – jeg har jo ingen planer om å selge den lille gule. Hvordan er det jeg kjører til vanlig, som regel på utflukt sammen med kone og barn? Ganske mykt og sivilisert, faktisk, og da har X5 komfortkvaliteter som går utenpå 3-serien omtrent så mye som størrelsesforskjellen skulle tilsi.

En del av identitetskrisen jeg kjenner på går faktisk også på dette: Har jeg valgt feil strategi når jeg har pakket familien inn i en liten 3-serie, med det mål å få mest mulig kjørefølelse også på familieturene? Er det ikke bare å tygge og svelge unna den småsure biten, og heller prioritere plass og komfort?

Kanskje, men bare kanskje, for det er jo en økonomisk dimensjon her også. Og den er det min bedre halvdel som minner meg på. Det begynner riktignok omtrent som jeg hadde fryktet før jeg hentet bilen: – Du vet jo at jeg liker slike biler … Hun sier det med en tone og glimt i øyet som sier meg: «dette kan bli dyrt, ja …», før hun følger opp: – Og den ville jo passe mye bedre som hyttebil!

Der kom den, ja. Vi spekulerer nemlig på hyttebygging, og er kommet så langt at vi har tomt på hånd. Men min kjære har også en nådeløst rasjonell side. Når hun hører om mellomlegget vi nok må ut med for å oppgradere den lille røde til ny-brukt X5 40e, kommer det kontant: – Da er det nå bedre å kjøpte hyttetomta først, ja. Vi kan jo ikke prioritere hyttebil foran hytta!

Jeg hadde altså fryktet at min kjære skulle falle for bilen, og nærmest mase om å få kjøpe slik bil. I stedet ble det motsatt. Jeg tar meg i å ha oppriktig lyst på en X5, mens hun holder igjen.

Omtrent slik er situasjonen i skrivende stund. Og om det skulle bli biloppgradering, vil jeg nok ikke gjøre det før jeg har kjørt G30 med trelitersdiesel. Den vil jo komme på omtrent det samme som nybil som X5 40e som ny-brukt. Så ja, identitetskrisen er der, på mange plan – og juryen er ute på ubestemt tid …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!