Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.
«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2
Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?
Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen
Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!
Jeg gir en liten gløtt på sidevinduet på vei inn i tunellen. Så vipper jeg ned i 2. gir og gir på. Det litt gurglende vrælet i mellomregisteret går lynraskt over i en nesten overraskende syngende tone.
Bakhjulene drar litt sidelengs, og når jeg kikker ned på turtelleren for å time girskiftet, ser jeg at gul-lampa blinker iherdig, også når jeg klunker inn 3. gir …
Dette var en første smakebit, på vei ut mot solnedgangen. Den åpner for mange tanker og spørsmål: Hvor raske moderne sportsbiler faktisk er blitt, hvor og når de faktisk kan brukes, og hvorfor det kanskje nå er tiden for å kjøpe en slik bil.
Dette er utpå kvelden en godværstorsdag i mai. Gradestokken viser tosifret, og dekktemperaturen er allerede midt på 20-tallet. Jeg er på vei hjem mot Høyanger i Sogn og Fjordane, et fylke uten en eneste meter motorvei. Kan nå det være riktig sted å slippe løs en M3?
Ja, tenker jeg, men for virkelig å ta den helt ut må jeg ta en avstikker fra hovedveien gjennom fylket. Nå er jeg på vei ut langs en fjord, fra en utkant mot den ytterste utkant kan du gjerne si, men jeg vet at her finnes det svingkombinasjoner som er som skapt for oppgaven.
For den kraften jeg kjente på, den bilen på sett og vis holdt tilbake i løpet av de 500 kilometerne med innkjøring med fireåringen i baksetet, den er på ingen måte en endimensjonal rett-fram-rakett. Er du på jakt etter heftig drag rett fram finnes det både dunderdieseler og elbiler som kan gi deg det.
Nei, kraften i M3 med Competition Pack er mer sofistikert, mer sammensatt, og også mer krevende å kontrollere. Det er en kombinasjon av lydkulisse, veifølelse og svingiver som virker nesten besettende for de av oss som har sansen for slikt.
Jeg roer ned ut av tunellen, på vei inn i en 60-sone. Det er da Elsa-bildet dukker opp. 500 km med mye eventyr og annen småbarnsdrodling danner nok bakteppet. For etter det første frislippet i 2. gir gjennom tunellen tenker jeg på hvordan prinsesse Frost og alle andre blir skremt da Anna napper hansken av henne, og ispiggene slår ut i en bue som danner en vegg mellom henne og omgivelsene.
Så stikker hun av, over vannet, oppover åsen – og lar kraften få fritt spillerom mens hun synger: La den gå, la den gå, den kraften jeg bærer på!
Akkurat slik kjenner jeg det på vei ut av 60-sonen, oppover den svingete Sunnfjordåsen. Det begynner med at jeg slipper på med mer og mer fart inn i svingene. Forhjulene skjærer som skalpeller inn mot apex, det virker som om du må være både klønete og brutal i uskjønn forening for å få denne bilen til å understyre.
Ja, skalpellskjær har noe klinisk over seg, og ja, noen hevder at dagens F80-generasjon av M-biler er for snille og veloppdratte. Visvas, tenker jeg, der jeg øker tempoet mer og mer, det er kanskje heller det at de fleste som kjører en slik bil, kanskje bare for «en sving rundt kvartalet», ikke er i nærheten av å utnytte den.
Mens jeg funderer på dette, kommer jeg på hva den nye Top Gear-programlederen, Chris Harris, mente om akkurat dette. Også han var dønn imponert over det han kalte «front end grip», og kunne ikke fatte hva man klaget over i denne bilen.
Men så er også Harris, trolig i motsetning til den gamle Top Gear-besetningen, en mann som virkelig kan kjøre bil. Han trenger ikke noe særlig stuntmann-innsats for å gjøre kjøreopptakene, for å si det sånn.
Så mater jeg på, mer og mer ut av svingene også. For det er på ingen måte bare å legge fjøla i gulvet og «la den gå». I så fall ville den gule antispinnlampen kunne kreve kraftig overtidsbetaling. Og her, det må jeg innrømme, pirker jeg borti det som nesten er en liten skuffelse.
2. gir blir nemlig for brutalt for landeveissvinger. Jeg hadde virkelig gledet meg til å la S55-motoren få strekke ut opp mot rødmerkingen, men så er det faktisk ingen grunn til å dra den så langt.
Her spiller også lydkulissen inn. Ja, det er en fin seksersang der oppe, for all del, men kanskje litt tynn, litt turbotemmet, i alle fall ikke like fyldig som det brølet i mellomregisteret legger opp til. For all del: Hadde jeg kjørt på bane, ville jeg nok jobbet her oppe, mellom 5500 og 7500 o/min., men på landeveien føles det nesten meningsløst.
Nei, 3. gir er nok, også i de trangeste vestlandsvingene. Med 550 Nm dreiemoment, hele veien fra 1850 – 5500 o/min., har jeg alltid mulighet til å balansere bilen med gassen. Og det føles både lettere om mer riktig i 3. gir enn å mate på opp mot rødmerkingen. I mellomregisteret er også lydkulissen helt etter min smak, med en litt rå, raspede brutalitet i tonen.
Ute av svingene går det selvsagt an å legge gassen i gulvet. Litt, noen få tidels sekunder. For uansett hvilket gir som ligger i, er M3’en med Competition Pack og 450 hk så rask at du må ha en sterk psyke for å stå imot fristelsen til å la den stikke av.
0– 100 km/h på fire blank er jo bare tørre tall. I praksis føles det eventyraktig raskt. Og jeg tar meg også i å innse at det har skjedd en nesten utrolig utvikling i løpet av de ti årene jeg har vært ute av biltester-gamet. Den raskeste bilen jeg noen gang selv logget i Vi Menns restrutine, var SL55 AMG. Tid? 4,6 sekunder. Nå er altså 4,0 en tid for en «vanlig» familiebil.
Det er nemlig lett å glemme at dagens M3 er en bil med god plass i baksetet, og for veldig mange også med tilstrekkelig bagasjeplass. Heri ligger også bilens største styrke, tenker jeg. Den nevnte Harris kjørte jo nettopp en M4 GTS mot MB AMG GT R og Porsche 911 RS. Det er et tøft selskap, for å si det mildt, og Harris var helt klart mest imponert over de to sistnevnte.
Som M3 og landeveismaskin med både hverdagskvaliteter og banepotensiale er derimot dagens F80 i sitt ess, det mener i alle fall både jeg og Chris Harris. Og kanskje er det nettopp kombinasjonen med bakdører og Competition Pack som er den riktige kroningen av 30 år med M3.
Den originale M3’en var jo utviklet for racingsatsing, og solgt som gatebil på grunn av homologeringskrav. Kanskje var det et element av slumpelykke som gjorde at den også fungerte så bra til landeveiskjøring. Nå er det lite slump ute og går i bilutviklingen. Først databeregninger, så nordsløyfetesting, med stadig lavere skrytetider å slå i bordet med.
Klinisk var et utrykk jeg brukte litt tidligere, og noen synes dette er negativt ladet. At det var bedre den gang styreservoen var hydraulisk, motorene uten overladning, og elektronikk var forbeholdt tenning og til nød en kjørecomputer – ikke understellet.
Jeg blir mindre og mindre enig jo mer jeg kjører M3 30 Jahre Edition. På vei tilbake over den øde åsen, med svingkombinasjonene friskt i minnet og ikke en sjel å se, da slipper jeg på enda litt til. Da lar jeg bilen danse slik jeg synes den fortjener – og hvilken dans!
Min gamle M Coupé var faktisk en av bilene som ble trukket fram som en «all time high» fra BMW i forbindelse med 100-årsjubileet i 2016. Og ja, det var en fornøyelig bil med en minneverdig motor, men sammenlignet med dagens M3?
Det blir som å sammenligne en gammel bilderørskasse-TV med en ny LCD-flatskjerm. Var det nå ikke litt friskere farger før, litt bedre sortnivå, litt mer liv i kontrastene? Nei! Det er i så fall ren nostalgisk eventyrfortelling. Verden har gått framover, og det kraftig.
Jeg får en klar påminnelse om det på vei tilbake gjennom referansesvingene mine fra Vadheim inn mot Kyrkjebø. Å kjøre friskt her med min F31 er helt klart et lyspunkt i hverdagen. Å kjøre friskt her med en F80 Competition Pack er en opplevelse å leve lenge på …
Så, plutselig, står den der, midt i veien: En hjort! For kanskje første gang bremser jeg maksimalt med M3’en, og jeg bryter nesten ut i latter. Hjorten rekker ikke å reagere, den blir stående som paralysert, men jeg stopper med 20– 30 meters margin.
Jeg kjører nemlig ikke spesielt hardt langs landeveiene, og stuper slett ikke inn i svingene med maks brems slik jeg ville ha gjort på bane. Og her fikk jeg en bekreftelse på at jeg har fornuftige fartsmarginer også.
Men den påtvungne maksbremsingen illustrerer nok en åpenbar forskjellen til min gamle «Turnschue». Den hadde nemlig ganske kjipe bremser, som ikke tålte nordsløyfekjøring. Det ville en F80 takle, uten problemer.
Om jeg skal synse i retning av en tidsdifferanse på Nürburgring mellom min gamle M-referanse og dagens M3, vil det kanskje ligge rundt minuttet. Og ja, det er mye.
Om også gleden hadde vært større? Ja, helt klart. Om jeg skulle lete etter noe så savne, så må det være lyden på høye turtall. Der klinger den gamle S50-sugeren best. Men ellers? Det er fint lite å savne.
Turboskyvet på lave turtall og i mellomregisteret, gjør nemlig de moderne M-bilene mye mer kjørbare på landeveien. Du kan mate på friskt og ha en høytidsstund bak rattet, uten å stresse, samtidig som du vet at bilen har en dimensjon til på lur – til banebruk.
Om dagens M3 er egnet for Vestlandet? Ja, så sant du er voksen nok i hodet, er svaret klokkeklart ja. For min del ville det nok være en øvelse i selvdisiplin, det må jeg innrømme.
Det blir kanskje litt som man kan lese om de adelige heltene i 1800-tallsromaner. Gamle grev Bolkonskij i Krig og Fred, for eksempel, la opp faste rutiner for ikke å forfalle i all sin velstand. Han arbeidet med matematikk to timer for dagen, og hadde faste tider også for tresløyd.
Mine M3-rutiner måtte blitt noe i denne duren: Minst to banedager i Norge, en tidlig på våren, og en på høsten (min M3 ville nok stått vinterlagret, ja). Minst en tysklandstur hvert år, med tur innom Nürburgring.
På den måten innbiller jeg meg at det hadde gått an å få utløp for det som bor i bilen, samtidig som jeg ville klare å holde disiplinen på offentlig vei. Det er noe med å vite hva som bor der, i toppen av turtrallsregisteret, i veigrepets grenseland. Følelsen av det blir med, også når man fintriller i fredagstrafikken langs E39. Det ble nemlig avslutningen på dette eventyret.
Det siste jeg funderte på i fredagstrafikken, på vei tilbake til Førde, var om det kanskje er akkurat nå man bør slå til på en sånn tilsynelatende fullstendig ufornuftig bilinvestering. For det første er det valg til høsten, og med en ny regjering på plass, er det nok en åpenbar fare for at den kraftige prisreduksjonen vi har sett på effektsterke biler blir reversert, og kanskje vel så det.
I et litt lenger perspektiv har jeg på følelsen av at vi nærmer oss toppen av forbrenningsmotorenes fornøyelige æra. Også BMWs M-divisjon mumler om at «elektrifisering kommer, det er bare et spørsmål om når», og i et framtidsscenario der vanlige fremkomstmiddel er både batteridrevne og selvkjørende, er jeg helt sikker på at et pent eksemplar av de totalt 500 produserte M3 30 Jahre Edition bare vil stige i pris.
Takk til Biltreff AS for lån av bil!
annonse ▼
annonser på bergeblogg.no