MPV-hat for fall? – Bergeblogg
Hjem Om Bergeblogg Kontakt

tema på bergeblogg.no

min bil
kjørt
teknikk
bilmøtet

Jeg heter Lidvar Berge, og er tidligere biljournalist og redaktør. Nå står jeg fram som blåhvitblogger. Her vil jeg dele mine personlige fortellinger om bil, i fire kategorier.

«Om blåhvitblogg» inneholder historier om mitt forhold til bil og skriving:
Om å bli bilskribent
Om å takke nei, del 1
Om å takke nei, del 2

Min begrunnelse for prosjektet:
Hvorfor BMW?
Hvorfor blåhvitblogg?

Et visuelt tilbakeblikk fra tiden som biljournalist finner du i
Mimrekarusellen

Blåhvitblogg satser på ukentlige oppdateringer. Følg meg på Facebook for å bli varslet om nye innlegg!


Personvern og cookies

© 2019 Bergeblogg

Utviklet av Finurlig

MPV-hat for fall?

Publisert: 13. november 2016 Tema: Kjørt

2-serien er pen nok for de fleste oppkjørsler. Men så er det heller ikke det som avgjør valget for min del …

Ok, hat er en overdrivelse. Men at høybygde biler ikke er helt min smak, det må jeg ærlig innrømme. Så hva gjør jeg da, når jeg trekkes stadig sterkere mot gammel kjøreiver, men familiekrav og mors ønsker fortsatt er klokkeklare? Jo, prøver ut BMWs toserie. Grand Tourer er nok mest aktuell, men for anledningen – en langtur på Vestlandet – ble Active Tourer 220d xDrive alternativet.

Det kjennes litt feil i det samme jeg setter meg inn. Jeg sitter ganske høyt, og A-stolpene sladrer umiskjennelig om biltypen. Det går gysninger av inngrodd «vil ikke!» gjennom kroppen. Samtidig er interiøret velkjent BMW: Kvalitetsfølelse, førerorientering og betjeningskonsept er direkte overført fra de etablerte modellene. Også stolene er av ypperlig BMW-standard.

A-stolpene er MPV. Følelsen av å dra på gjennom svingen, derimot …

Og så er jo den folkelige delen av 2-serien bygget på den nye Mini-plattformen, altså med tverrstilt motor og i utgangspunktet forhjulstrekk. Det vil vel merkes, selv med sporadisk støtte fra bakhjulene?

Idet jeg triller avgårde i tett fredagstrafikk, tar jeg meg i å fundere over en påstand jeg hørte en gang: De fleste 1-seriekundene vet ikke at de kjører en bakhjulsdrevet bil, det skal visstnok ha vært noe av argumentasjonen for dagens omlegging til felles framhjulsdrevet plattform for de minste modellene.

Når jeg kjenner på styrefølelsen i 2-serien langs den ganske så svingete E39, samtidig som jeg vet hvor dønn nøytral en 1-serie med moderat motor er, forstår jeg faktisk BMWs valg. Å skille disse er en øvelse for feinschmeckere, kanskje med god hjelp av vissheten om at den ene er bakhjulsdrevet (en slags placeboeffekt, altså).

Etter hvert som trafikken letter litt, vipper jeg over i sportsmodus. Med litt kvikkere respons fra både gass og girkasse, og ikke minst en litt tyngre styring, begynner den kompakte, MPV-aktige bilen å bli riktig så fornøyelig.

BMW-kvaliteter i interiøret. Dette var mitt første møte med Head-up display – det ga mersmak! Filskiftkontroll er derimot ikke noe for vestlandsveier. Som ren bonus blir det ellers grønne lyset også kledelig BMW-orange når du deaktiverer hvitstripemaseren.

Kombinert med full underholdningspakke (en godt utstyrt demovogn, dette), ligger det altså an til å bli en givende tur. Etter hvert som jeg utforsker stadig flere muligheter i iDrive-systemet, tenker jeg: Å kjøre rundt i en ny, fullspekket BMW, med radioen stående fast på P1, girspaken i Drive og kjøreprogram alltid Comfort – det blir som å kjøpe seg en ny iPhone bare for å ringe med.

Gjennom Bergen er fredagstrafikken mer enn tett. Da resignerer jeg, og setter bilen over i Eco Pro. Det fungerer så greit at jeg legger meg til det for resten av reisen: Når jeg er låst av trafikk, tvunget til bare å trille med, da vil jeg også gjøre det så effektivt som mulig. Det skal sies at det reelle sparepotensialet ikke er all verden. På turen Førde – Stavanger – Førde sparer jeg inn ganske nøyaktig én mils kjørelengde, eller en halv liter diesel, om du vil.

Men en god følelse av fornuftig effektivitet gir det allikevel. Og når jeg tilfeldigvis står først i lyskrysset ved Danmarks Plass, lar jeg både meg selv og bilen forbli i Eco Pro-modus. Et lett trykk på gassen. Bilen suges av gårde, «short shifter» på mellom 1800 og 1900 o/min – og i bakspeilet ser jeg at resten av «feltet» er klart distansert. Det gir en egen følelse av effektivitet, og faktisk overlegenhet. En 220d er rask, også uten å anstrenge seg. Den kanskje litt dårlige nyheten er at du heller ikke merker det så godt som sjåfør. Uten annen trafikk som referanse er skyvet så jevnt kraftfullt at du nesten tar det litt for gitt.

Det er ikke nødvendig vis i brosyrer eller salgslokalet du får det inntrykket av en bil som betyr noe i lengden.

En tur med tre ferjepauser gir også rikelig med anledning til å ta innover seg bilens utseende i det en trygt kan kalle hverdagslige omgivelser (saltskitne biler, takbokser og trailere). Høyden, som jeg altså i utgangspunktet ikke er så begeistret for, er ganske så normal sammenlignet med de fleste andre på ferjedekket – omtrent som en Volvo XC70. Også de små detaljene som BMW helt klart har jobbet med, er noe man setter pris på etter hvert som man får bilen litt under huden. Jeg liker for eksempel den litt flattrykte snuten, og de BMW-typiske bølgende overflatene er designgrep som kan nytes, også her.

Søndagsetappen tilbake til Førde startet tidlig. Det gir muligheter. Sportsmodus, effektiv landeveisflyt. Med litt stor iver inn i svingene, anes nok den grunnleggende, litt framtunge balansen. Men jo større gassiveren blir på vei ut igjen, jo bredere blir smilet mitt. Takk, xDrive, tenker jeg for meg selv.

Helt mot slutten av turen, i langsvingene fra Sande opp mot Bringeland — på saltsleip asfalt — slipper siste rest av MPV-aversjon. Følelsen av kontroll og kontakt med underlaget er stor nok til at jeg ikke lenger legger merke til A-stolpene.

Så skal jeg signere på en Grand Tourer? Tja … Hadde familien fått plass i en Active Tourer, er 2-serie følelsen så god at jeg hadde hoppet rett inn i køen for å få skaffet meg en 225xe. Og, hadde jeg hatt sikre meldinger på at Grand Tourer også kom med plug-in drift, er det godt mulig jeg ville prøvd å komme først på den bestillingslista.

Problemet akkurat nå er at jeg fortsatt liker 3-serien litt for godt. Så godt at familiens iver etter en Grand Tourer med panoramatak trolig taper for fars higen etter lavbygd kjøreglede.

Hadde bare Grand Tourer kommet som plug-in …

Takk til Biltreff AS for lån av bil!

Gå til toppen av siden

Mer fra temaet Kjørt:

HYTTEBIL BRUDD MED FORBRENNINGSFRÅTSING?

Relaterte artikler:

annonse ▼

annonser på bergeblogg.no