Jeg vet ikke helt når det «bikket». Kanskje var det da jeg investerte i poleringsmaskin? Muligens var det da jeg begynte med de blå hanskene? Eller kanskje var det da jeg innførte en ekstrarunde før sluttbehandling, «whipe down»?

I alle fall har dette vært gode svar på problemer jeg bare var delvis klar over at jeg hadde, og som har løftet meg, trinn for trinn, oppover en slags profesjonaliseringsstige mot detailing.

Men der er jeg ikke, og jeg er oppriktig usikker på om jeg ønsker å fortsette dit. Til det er tidsskivsen ille nok som den er! På den andre siden liker jeg å gjøre ting selv, og jeg liker å forstå det jeg holder på med, helst ned til de minste detaljer …

Tiden var også den største utfordringen da behandlingen av den nye 530d’en skulle planlegges. Dette kunne jeg selvsagt ha løst ved å sette bort hele behandlingen til profesjonelle. Det finnes flere gode alternativer for langtids lakkbeskyttelse, også i mitt nærområde.

Og i den prisklassen jeg har handlet bil, bør ikke de tusenlappene en slik behandling koster strengt tatt være noe tema. Jeg kunne for eksempel byttet ut de keramiske overflatene jeg bestilte som tillegg på iDrive-hjul og vriknappene i interiøret med en full utvendig keramisk coating av hele bilen …

Likevel valgte jeg altså å gjøre all nybilbehandling selv. Det gikk med en del tid til å planlegge – finne den riktige strategien og de riktige produktene – og det røk med en natts søvn da det skulle utføres i praksis.

Var det verdt det? Ja, når jeg nå har hatt noen uker med bilen i regntungt høstvær, tenker jeg faktisk det. Den gode følelsen av å ha en godt beskyttet ny bil stikker på en måte litt dypere når det ligger en egeninnsats bak.

Litt av grunnen til at jeg i denne omgang har utviklet bilpleiestrategien noen trinn til, er også samarbeidet jeg har inngått med bilpleiekongen.no og exint.no. Det gir meg tilgang til nær sagt alt av kvalitetsprodukter innen bilpleie. Luksusproblemet blir da å velge, og jeg brukte altså litt tid på å bli enig med meg selv her.

Noen av hovedvurderingene kan oppsummeres slik: Voks eller coating? Kort varighet, middels varighet, eller lengst mulig varighet?

Ironisk nok, kanskje, så var det alternativene som lover lengst varighet som røk ut først. Jeg er nemlig grunnleggende skeptisk til behandlinger «for evigheten». Det er også grunnen til at jeg ikke blir så fristet av lovnadene fra de som selger slike behandlinger.

Tre år, seks år – ni års garanti, sier du? Jeg er for min del vant med å gå over bilen grundig to ganger i året, som regel i forbindelse med hjulskift. Jeg kan nok strekke det til én gang. Men å la lakken møte to vintre på rad uten en god kontroll og lakkering av steinsprett? Nei, det er jeg ikke så lysten på …

Felles for de behandlingene som lover lengst holdbarhet er at det er totrinns keramiske coatinger. Ut fra det jeg har sett på instruksjonsvideoer og lest meg til, tar det en del tid å legge, og de krever også en del kunnskap for at det skal bli bra. Og om det ikke går så bra, ja, da er det bare å finne fram poleringsmaskina igjen og begynne helt fra start …

Tidsskvis og egen petimeterfrykt gjorde derfor at jeg sa nei: Totrinnsbehandling utgår, i alle fall i denne omgang.

Da var det et mer forlokkende alternativ å gå tilbake til voks. De myke, rene carnaubavariantene var riktignok aldri et reelt tema for min del. Ja, de gir nok den vakreste glansen, men dette er en hverdagsbil, og høsten er på full fart mot vinter. Minimumskravet er å ha noe som holder til våren igjen.

«Hardvoks» er muligens en litt utdatert betegnelse, men det finnes i alle fall mange voksprodukter med «styrkende elementer», som også kan gi opptil ett års holdbarhet. Det kunne absolutt være et alternativ, spesielt om jeg fant en variant som var lettvint å legge.

Her ble lysten til å få til ting jeg har dummet meg ut med før, kombinert med det jeg vil kalle en helhetlig pleiestrategi, avgjørende.

Jeg dumpet jo bort i keramisk coating i form av Sonax Premium Class, som jeg snappet med meg fra Auto Teile Unger i Tyskland, uten å ane hva det var jeg egentlig kjøpte. Den ga imponerende holdbarhet og fascinerende lettvint vasking.

Men spesielt etter vårens behandling av den røde 320d’en, da jeg stuntet inn vårpussen før jentungen skulle på sin første fotballturnering, ble det noen helligdager. Det betyr i praksis skjolder som ser ut som uavtørket hardvoks, men som ikke lenger er mulig å fjerne med annet enn mekanisk makt – altså polering.

Slik som jeg er skrudd sammen, gikk det en liten f… i meg da. Jeg skal jammen santen få til å legge kreamisk coating før jeg eventuelt går tilbake til voks! Etter rådslagning med produkteksperter kom jeg fram til at å velge IPO Ultimate var det beste i denne omgangen. En enkel påføring, ett års holdbarhet, men likevel en god og dyp glans, var lovnadene som gjorde utslaget.

I tillegg kommer valget av pleiestrategi. Med et voksprodukt vil i alle fall jeg være forsiktig med vaskemidlene gjennom vinteren, og helst ligge helt unna rene avfettinger. Men nei, da blir ikke bilen helt rein langs sidene. Det var helt greit da jeg som student hadde sølvgrå Volvo 360, eller på den Opel Combo’en jeg brukte som pendler- og byggebil i en periode. Men når jeg nå har en mørkeblå 530d …

Nei, den skal nok vaskes helt rein også gjennom vinteren. Da må jeg trolig ta i litt med kjemien en gang i blant, og et glasslag, som keramisk coating i praksis er, vil være atskillig mer hardført enn en voks.

For å beholde den «ny-coatede» følelsen gjennom vinteren skal jeg prøve ut et nytt potensielt «supertriks»: Sonax Spray and Seal. Dette skal fungere som etterbehandling av Ultimate-coaten jeg har lagt. Her vil det naturligvis komme oppdateringer utover vinteren på hvor godt dette fungerer i praksis.

Tilsvarende, overveide vurderinger er også gjort for lykter, ruter, dekk og felger, men jeg skal ikke gå gjennom alt det like detaljert som i valget av lakkbehandling. Her er nok ikke strategien helt konsistent heller.

Dekksidene er for eksempel behandlet med en «ordinær» gummifornyer som jeg på ingen måte forventer holder helt til våren, mens felgene har fått en runde med Xeratec Metal Coat, som trolig er noe av det beste og mest holdbare til akkurat den oppgaven. Kanskje kan den til og med holde flere vintre?

Plastglassene i lyktene ble også en hybridbeslutning. I utgangspunktet kan jo en keramisk coating legges på «alt», og det enkleste for min del ville vel være å behandle både lykter, grill og andre plastdetaljer med IPO Ultimate. Men siden jeg var inne og snuste på Xeratec, fikk jeg med meg at de også har en ren Plastic Coat.

Er den bedre enn Ultimate, da, var spørsmålet jeg stilte til produkteksperten: – Ja, den er nok det. Den er bedre tilpasset plastikk, og vil gi lenger holdbarhet på plastdetaljene. Ok, så da måtte jeg jo prøve det … Frontlykter og alle plastdetaljene i fronten, samt de svarte b- og c-stolpene, er derfor behandlet med Xeratec Plastic Coat.

Men siden baklyktene har så liten spalteovergang mot lakken tok jeg ikke sjansen på å blande coating der. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre en høyst uvitenskapelig test i løpet av vinteren: Xeratec på frontlykter, IPO Ultimate på baklykter. Spørsmålet er da hva som har holdt best når våren kommer?

Siste punkt er kanskje det som har størst betydning i praktisk bruk: Behandling av glass. Når regnet plasker og sprøyten står fra møtende tungtrafikk, da er kombinasjonen glass/vindusvisker helt avgjørende for opplevelsen – og det betyr noe for trafikksikkerheten også.

I tillegg tenker jeg jo på renhold. Jeg hadde perioder med ubehandlede ruter på den røde 320d’en, og det er litt synd å måtte jobbe mer for å få dem rene enn å få møkka til å slippe lakken. Og at vannet henger på glassflatene i stedet for å prelle av, er også litt nedtur for min del …

Så når jeg da startet med det beste utgangspunktet – en helt ny og gullende ren bil – da var det aldri noe alternativ for min del ikke å legge behandling på vindusruter og panoramatak. Spørsmålet var heller om jeg skulle velge en enkel, kortvarig behandling (f. eks. Rain X, som jeg av erfaring vet fungerer greit en relativt kort periode), eller gå for noe mer langvarig.

Det ble Aquapel, som skal være en av de variantene som holder lengst (ca. 6 måneder). Da er jeg nok innstilt på en ny behandling av frontruta, og eventuelt bakruta, i løpet av vinteren eller utpå vårparten, men håper jeg slipper å dille med sideruter og panoramatak. Der er det jo ingen visker som gir mekanisk slitasje, og der kan jeg også toppe opp med Spray and Seal.

Uansett hvilken terskler jeg måtte ha bikket på veien dit jeg er nå, er det en ting som har vært gjennomgangstema for min del helt siden jeg begynte med bilpleie for mer enn 20 år siden: Den gode følelsen av å omgås en godt behandlet bil i hverdagen.

Det kan kanskje bare være noen små glimt. På vei ut mot oppkjørsla her en kveld så jeg hvordan lyset falt på felgene og de blanke listene, som lyste opp mot en ellers helt mørk bil. Takk for IPO Utimate og Xeratec Metal Coat, tenkte jeg med meg selv.

I går kveld, da jeg satte bilen fra meg i garasjen etter noen dagers kjøring i regn og slaps, var den alt annet enn rein. Men på de mest synlige flatene, øverst på dørene, på taket, panseret og ikke minst vinduene – der prellet vannet vakkert av, og den dype blå glansen strålte mot meg idet jeg lukket porten.

Ja, da ser en verdien av litt egeninnsats, og, ja, til og med verdien av litt nattevåk.

Følg blåhvitblogg på Facebook for å få oppdateringer på erfaringer med de behandlingene jeg har gjort.