Jeg er nesten litt nervøs. For første gang på 12 år setter jeg meg inn i en pressebil, justerer inn ratt og sete, og er klart til å ta løs. Bilen er helt ny for meg, en Audi Q5 hybrid. Jeg befinner meg på et islagt vann, langt nord i Finland. I passasjersetet sitter en garvet norsk motorjournalist, og i baksetet redaktøren i bladet Bil i tillegg til en representant for Nokian.

I frykt for å kløne bilen rett ut i snøskavlene starter jeg med ESP på. Litt nølende og urytmisk prøver jeg meg fram, men sliter med at Q5’en gjerne vil ploge rett frem. Instinktivt griper jeg mellom setene etter et håndbrekk, som selvsagt ikke er der.

ESP av, bedre avstemt inngangsfart, og litt mer bestemt bruk av gass og ratt. Jada, da er også Q5’en med på leken, og tillater i alle fall litt smålogring, før storebror også nå sier stopp. Det aner meg at jeg må holde ESP-knappen inne for å få systemet helt av, men på den korte turen blir det ikke mer tid til å fikle for å finne ut av det.

Målet er nemlig å kjenne på dekkene. Jeg er nemlig på lansering av Nokians nye piggfrie dekk, Hakkapeliitta R3.

Men hvorfor i alle dager dra helt til Ivalo, i finsk Lappland, for å prøve et dekk? Jeg er jo attpå til meget godt fornøyd med mine Continental VikingContact 6, som jeg har på 530d’en i vinter.

Den første tanken som slo meg da invitasjonen fra Nokian kom, var: «Nettopp derfor». Siden jeg har fått dekk fra Continental, er det jo desto større poeng å orientere seg om konkurrentene, og ikke bli blendet eller blindet av å være sponset!

Dessuten ga denne muligheten næring til en tanke som har ulmet litt i bakhodet en stund: «Hva med å begynne å levere litt stoff til tradisjonelle redaksjoner igjen»?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg trodde at som blogger ville jeg ikke være særlig velkommen som skribent for tradisjonelle bilredaksjoner. Det var et tog jeg hoppet av for mange år siden, og ikke hadde noen planer om å kravle meg på igjen da jeg startet blåhvitblogg.

Men det meste er i utvikling, både medieverden og meg selv, og nå er jeg i gang med det som i første omgang er et prøveprosjekt: Jeg skal levere en snutt på nye Nokian R3 til Aller-redaksjonen, så blir det spennende å se hvor det dukker opp: Mest aktuelt er nok dinside.no, men kanskje finner det veien til bladet Autofil også. Om noe skulle dukke opp i Dagbladet, eller db.no for den del, blir jeg direkte overrasket …

For i utgangspunktet er dette helt standard lanseringsstoff. Nokian slipper en ny generasjon piggfrie dekk, Hakkapeliitta R3. De flyr inn noen journalister fra de delene av verden som bruker vinterdekk for å spre «det glade budskap», og la dem leke seg litt på snø og is.

Nå ble det ikke så mye lek for min del. Flyforsinkelser gjorde at vi hang fast i Helsinki, og da ble tiden heller brukt til å sette seg inn i teknologien bak de nye dekkene enn å spinne rundt på en isbane.

Den lille smakebiten jeg beskriver innledningsvis var akkurat nok til at jeg kunne ane at følelsen i overgangen mellom snødekke og is var myk og fin – ikke brå og «satan, det var glatt»-aktig, slik det ofte oppleves når piggfrie dekk kommer ut på blank is.

Nå skal det sies at det var kaldt og godt i de finske skoger, rundt 15 blå, og det er i seg selv et godt utgangspunkt for fint feste. Hvordan grepet er på norsk nullføre er selvsagt mye mer interessant.

Det jeg var mest nysgjerrig på i den nye Hakka-R generasjonen fra Nokian, var likevel barmarksegenskapene. Det har vært en klar ulempe med de utgående R2-dekkene, noe jeg fikk kjenne på da jeg lånte en 540d før jul.

Og ikke overraskende: Nokian lover klare forbedringer her. Et helt nytt og mer stabilt midtparti skal ifølge en av presentasjonsfoilene gi ca. 7% bedre «dry handling», så det er lov å håpe på reell bedring, spesielt for de lave dimensjonene som er aktuelle for min del.

En liten, men slett ikke uviktig nyhet, er nemlig at 45-profil og lavere nå har hastighetskode T (opptil 190 km/h). Gamle R2, og også de høyere profilene av R3, er R-dekk (opptil 170 km/h). Det er selvsagt ikke mulighetene til litt ekstra fartsforbrytelse som her interessant i Norge, men høyere hastighetskode borger også for bedre barmarksstabilitet.

I tillegg er rullemotstanden 5% lavere på det nye dekket, men her hadde Nokian et godt utgangspunkt allerede i forrige generasjon. De hevder i alle fall at nye R3 har 11% lavere rullemotstand enn «snittet av premiumkonkurrentene», og det er så mye at det bør være merkbart både på drivstofforbruk og el-rekkevidde.

Det jeg umiddelbart reagerte på som gode isegenskaper ble også bekreftet i den tekniske presentasjonen etterpå. «Bremsing på is» var kategorien de ventet med helt til slutt, og grafen gjorde en knekk oppover, til den klart største forbedringen. Min avlesing: 9% bedre enn R2, noe som gir en drøy billengde kortere stoppstrekning fra 50 km/h.

Det er en virkelig stor forbedring for et piggfritt dekk, men det ligger likevel ingen revolusjonære nyvinninger bak fremskrittene. Teknologien i R3-dekket er langt på vei en evolusjon av kjent R2-teknologi.

Men bedre produksjonsteknologi tillater nå større grad av skreddersøm. Lamellene, eller seipingene om du vil, er ikke bare enkle snitt i gummien, men har tredimensjonal utforming, tilpasset ulike oppgaver etter hvor de er plassert i mønsteret. Og de litt mystiske Cyro-krystallene i gummiblandingen er visstnok blitt mye bedre (Nokian vil ikke si hva det faktisk er …) – derav bedre isgrep.

En del av skreddersømmen består også i å bruke ulike gummiblandinger ulike steder i dekket. I kontaktflatene inn mot felgen ligger det en spesielt myk gummi, som skal dempe vibrasjonene som ellers overføres til felgen, og dermed forplantes som dekkstøy inn i bilen. Noe støydempingsskum, slik Michelin og Continental bruker, tilbyr Nokian foreløpig ikke.

Selv så skumfiksert som jeg er blitt, vil det likevel ikke være en «dealbreaker» for min del. En femserie er uansett så støysvak på piggfrie dekk at det ville være det reneste flisespikkeri. Avgjørende for om jeg velger annerledes til neste vinter er derimot de forbedringen i isgrep og barmarksegenskapene som oppgraderingen til R3 bringer.

Det store spørsmålet er selvsagt hvilket dekk som leverer den beste totalpakka. For å ta stilling til det, må man enten få anledning til å prøve ett dekk over tid, eller gjøre en direkte, målbar sammenlikning.

En presentasjonstur til Finland er selvfølgelig ingen av delene. Jeg vil derfor følge nøye med på de uavhengige dekktestene som blir gjort nå utover vinteren, og som publiseres til høsten.

Men turen til Ivalo ga et nyttig innblikk i hvordan vinterdekk utvikles. Og en viss iver etter å skrive litt mer enn bare blogg kjenner jeg også begynner å spire …

Reise og opphold ble betalt av Nokian Tyres