Det var noe med iveren til Corrado Tron allerede da han viste oss parkeringen. Han sa ikke noe der og da, han var effektiv og fokusert på oppgaven: Å vise frem eiendommen, og å sette oss inn det mest nødvendige av praktisk informasjon:

Koden til kjøreporten, nøkler til leiligheten og solslåene foran vinduene; de offisielle åpningstidene til bassengene, og så videre. Men han gjorde det hele med et smil som gjorde at vi følte oss ekstra velkomne.

Jeg tenkte det allerede da jeg lå og slumret på solsengen ved bassenget for å hente meg inn etter nattkjøringen nedover: Ja, dette er en smart måte å drive feriebusiness på. Agriturismoen heter jo Ca’ Tron, altså en forkortelse for Casa Tron.

At det er en med etternavn Tron som svarer på alle e-poster, og selv tropper opp utenfor offisiell innsjekkingstid og tar imot, gir tillit. Og hans personlige tilstedeværelse og engasjement gjennom hele oppholdet gir et helt annet inntrykk enn om en sekstenåring på sommerjobb hadde fått i oppgave å levere ut nøklene og passe resepsjonen.

Men jeg hadde altså en fornemmelse av at det også lå noe mer i smilet og iveren til Corrado. Etter hvert som jeg fikk snakket litt mer med ham i løpet av de ti dagene vi hadde i Cortellazzo, like ved Jesolo, fikk jeg det også bekreftet.

– Jeg la merke til at det var noe spesielt med bilen da dere kom, forteller han plutselig. – Jaha, svarer jeg – det er nå bare en 320d. – Jo, men rødfargen og felgene sa meg at her er det en som har et engasjert forhold til bil. Og så fikk jeg et glimt av interiøret, da visste jeg at denne var spesiell.

Det kunne jeg bekrefte, det var jo en bil med Individual-interiør, og jeg fortalte litt om kjøreturen nedover. Corrado viste en åpenbar interesse for bilkjøring, men så langt, fortalte han, at han selv aldri hadde kjørt i ett strekk. Jeg forklarte bakgrunnen, nærmest som en unnskyldning for slik galskap.

Jeg fortalte en kortversjon om at jeg hadde jobbet som biljournalist, og i tidlige år var turer opp og ned gjennom Europa nærmest dagligdags. 1500 km gjennom natten er bare kos, det …

Vi hadde tydelig vis noe til felles, og jeg fikk også lyst til å skrive en reisesak om ferieperlen vi hadde oppdaget, så vi avtalte en prat også mot slutten av oppholdet.

Corrado kommer slentrende i det som åpenbart er arbeidstøy, men likevel har han en nesten filmstjerneaktig utstråling. Han setter seg ned på uteplassen vår, og begynner å fortelle bak ferieleilighetene vi bor i.

Ja, det var som jeg ante: Det er han som eier hele eiendommen. Den har vært i familien siden 50-tallet, og var opprinnelig en typisk jordbrukseiendom med mange driftsformer, både dyr og diverse dyrking (Agriturismo på italiensk betyr jo jordbruksturisme).

Da Corrado overtok, gjorde han noen klare grep: Jordbruket ble konsentrert om ren fruktdyrking (epler og pærer), og de gamle driftsbygningene, som ikke lenger var hensiktsmessige til stordrift med frukt, ble ombygget til leiligheter. På en ene siden av bassenget er det langtidsleie for fastboende, og på «vår» side er det gamle redskapshuset blitt til ferieleiligheter. Det er også forklaringen på at noe av det industrielle preget er bevart.

Igjen, av en eller annen merkelig grunn, kommer vi inn på temaet bil. Det var kanskje da jeg kommenterte godlydene jeg rett som det er hører gjennom hekken. I min uvitenhet trodde jeg først at naboeiendommen også drev utleie (i luksusklassen …).

Jeg hadde nemlig både sett og hørt et knippe rimelig kostbare biler skli til og fra. Den lettest gjenkjennelige på lyden var en Porsche 911, som ved en kort visuell kontakt viste seg å være en 997 Turbo kabriolet. Med tyske skilt tok jeg det for gitt at det var en turist …

– Å, det er min datters, forklarer Corrado. Og M-klassen, det er den kona bruker til og fra. Men du gjetter aldri hva jeg selv har, mine to kjæledegger og leketøy!

Og han legger det frem som en gåte, kanskje til og med som en slags test på om jeg har peiling eller ikke: Kan jeg gjette meg frem til de to kanskje mest legendariske BMW-modellene de siste 20 årene?

Jeg begynner å spole gjennom tidsaksen, og sorterer meg ganske raskt fram til Z8. – Ja riktig! Og den andre er en M-modell, hinter Corrado. – Ok, da tenker jeg umiddelbart treserie. 20 år. Om det er E36-basis kunne det ha vært en M Coupé, som jeg selv hadde i Tyskland, men nei, han smiler bare enda lurere: – Det er vel ikke en E46 CSL?!, utbryter jeg.

Joda, med to av to riktige er testen bestått, isen så definitivt brutt, og Corrado inviterer meg over på den andre siden av hekken. Det er selvsagt han som bor der jeg først trodde det var luksusutleie. I en flislagt garasje, men ellers hverdagslig parkert mellom motorsykkelen han bruker til daglig transport og de mest plasskrevende lekene til de minste ungene, står både Z8’en og en M3 CSL.

Det begynner å bli seint på kveld, og Corrado jobber lange dager. Noen prøvetur nå vil jeg ikke engang foreslå, men jeg lufter mulighetene for neste år: – Om vi kommer igjen kunne jeg gjerne tenke meg å gjøre en historie her!

Og Corrado virker innstilt på det. Han forteller om sine favorittveier i nærområdet på en slik måte at jeg skjønner at han ikke har slike biler for å pynte seg med. Han fyrer også opp Z8’en. Den fyller garasjen med en dyp og grov og lovende lyd som er et godt stykke unna den vel snille standardeksosen.

Når han forteller om lydtuningen han har gjort der, er vi så definitivt på bølgelengde. Han har i praksis tenkt og gjort med Z8’en akkurat slik jeg har gjort med min Lotus Elise. Samme ånd, bare annet land, bil og budsjett, altså …

Trenger jeg å fortelle at jeg gleder meg som en guttunge til å dra tilbake? For nå er det spikret: Datoene er satt og depositum er betalt.

I år gjør det også ekstra godt å kunne drømme om ferie allerede i april. Det har vært noen tunge uker, og da hjelper det å legge ferieplaner og drømme seg bort.

Egentlig har tankene om denne turen spiret og grodd i meg helt siden august, da jeg signerte kontrakten på vår 530d. Drømmeferien starter nemlig ikke for min del i det øyeblikk jeg kan flate ut på solsenga ved bassenget. Den starter idet jeg triller ut porten hjemme.