Det sitrer fortsatt i kroppen etter å ha kjørt M4. Nå venter to nye opplevelser: BMW i8 og 740e. Det skal vise seg å bli noen av de mest interessante bilbyttene jeg har gjort…

Om følelsen av å ratte noe spesielt satt litt langt inne i M4, er det stikk motsatt nå. Her får jeg den følelsen bokstavelig talt i fleisen, bare ved å nærme meg i8. Følelsen blir ikke mindre av at Tore fra Biltreff er med, bare for å forklare ellers innlysende oppgaver: «Hvordan åpne døra? Hvordan sette seg inn?»

Dørhåndtakene er nemlig godt skjult, her går den romskipaktige designen foran alt. Og innsteget er av typen rumpe først, så beina – akkurat som i min Lotus Elise. Slik blir det gjerne når en lett og stabil konstruksjon er førsteprioritet.

Romskipsfølselen blir ikke mindre etter at jeg har stilt inn førerposisjonen og trykket på startknappen. Selv om ingrediensene i førermiljøet er velkjente, er linjene og ikke minst lyssettingen tatt så langt at i8 føles som noe helt spesielt, før jeg i det hele tar har vippet girspaken ut av «park».

Jeg liker elbilstillheten, den har noe sofistikert ved seg. Gjennom første rundkjøring suppleres stillheten med letthet: Lett styring, rask retningsforandring og uanstrengt fartsøkning. Men selv om el-motoren foran leverer et betydelig dreiemoment bare til forhjulene, skal jeg ikke påstå at jeg kunne ha avslørt i8 som forhjulsdrevet i en blindtest.

Også fjæringen har en anelse lettbilfølelse sammenlignet med M4. Den følger veien mer over de store, slake ujevnhetene, den har ikke helt den samme gedigne følelsen av flyt som nesten overrasket i M-modellen. Sjekk av tekniske data avslører derimot at dette trolig nettopp er en følelse, kanskje også innbilning, for i8 er bare 55 kg lettere enn M4.

I vanlig «Comfort»-modus blir bensinmotoren raskt med som støtte når landeveien åpner seg. Likevel er lydnivået merkbart lavere enn da jeg komfortcruiset i M4. Motorlyden er spinklere, for all del, men også dekkrumlingen er mer tilbaketrukket i i8. Grunnen er nok 215 mm smale dekk.

Jeg kjører akkurat den samme veistubben, og holder omtrent akkurat det samme varmkjørings-regimet som sist. Når jeg nå kommer så langt at jeg vipper over i sport, har også forvandlingen en annen fargepalett. De tre sylindrene snerrer riktignok på en lignende måte som M-motoren. BMW-ingeniørene har nok jobbet for å oppnå et visst slektskap (og ja, de bruker elektroniske stimuli også). Resultatet er uansett en lettere og mer raspende klang, men det kler bilen.

Styringen blir tyngre i sportsmodus, men følelsen av letthet bak rattet forsvinner ikke, spesielt ikke når høyrefoten vandrer lenger ned mot gulvet. i8 nærmest suges av gårde, uten å bry seg om at det er småsleipt. Her er det først og fremst følelsen av effektivitet og presisjon som er fortryllende, ikke følelsen av å balansere et beist, slik som i M4.

Under slike forhold vil minst 9 av 10 kjøre raskere med en i8, og kanskje like mange vil foretrekke den tryggheten og tilliten den inngir. Men gleden ved å kunne hente ut det lille ekstra, og at det faktisk krever noe av deg som sjåfør, gjør belønningen desto større for de få.

Nå er jeg ikke akkurat tidlig ute med å kjøre i8, det er jeg klar over. Bilen ble jo introdusert i 2013, og den godeste Jeremy Clarkson gjorde faktisk omtrent akkurat denne sammenligningen (han kjørte M3 mot i8) mens han fortsatt var inne i Top Gear-varmen. Og hans funderinger over en fish and chips ved kysten av Yorkshire er Top Gear på sitt beste: Han sammenligner M3 med en tradisjonell skrivemaskin, på toppen av sin utvikling. Så kommer datamaskina …

Overraskende nok velger den selverklærte dinosauren Clarkson laptopen, altså i8, tilbake til London. I studio, derimot, later han som om han plutselig er blitt klar over at datamaskiner trenger strøm, og ombestemmer seg …

Jeg har lenge vært klar over at moderne remedier trenger strøm. Uten flittig bruk av ladekabel vil du aldri være i nærheten av de oppgitte forbrukstallene i en i8. Og med den gassiveren jeg hadde på min prøvetur, er jeg på ingen måte overrasket av at snittforbruket endte på 0,78l/mil.

Selv om M4 på sett og vis gjør praktisk knock-out på i8 med sitt baksete og sin bagasjeplass, blir det hele snudd på hodet for min del: M4 blir leketøyet. Nyansene både av bakhjulsdrevet brutalitet og klassisk rekkesekserklang gir den dimensjoner av nytelse en i8 ikke kan måle seg med. Men for min del, nå i 2016, er det utskeielser jeg vil spare til fest, ikke fråtse i til hverdags.

Så skulle jeg nå ha hatt en rendyrket ungkarstransport med plass til meg og tannbørsten, tilsvarende det jeg hadde med M Copuéen i Tyskland i 2006/2007, ville M-sport faktisk tape. Jeg ville valgt iPerformance.

Prikken over akkurat den i’en kommer når jeg får en smakebit av 740e. Nå er dessverre tida knapp, siden jeg har brukt litt lenger tid med i8 og M4 enn jeg kanskje hadde tenkt. Likevel er det trolig denne korte prøveturen som kommer til å sette mest spor.

Dette er mitt første møte med den nye aktive integralstyringen, som både varierer styreutvekslingen med hastigheten, og bruker bakhjulene til å gi mer styrelivlighet. Det virker, fra første rundkjøring, og følelsen i rattet i lav fart er også et hakk bedre enn i de to foregående.

Rekkeseksersangen er erstattet med stillhet, men jeg er nå kommet et stykke lenger enn å akseptere det. Jeg liker det. En del av forklaringen på det er at i denne typen biler, ved vanlig, rolig kjøring, kan man føle seg litt snytt for både rekkesekser- og V12-lyd – de er ganske enkelt litt for godt støydempet.

Mest overbevisende er likevel måten kreftene leveres på. El-motoren gir et mektig dreiemoment fra bunnen, og den vesle turbobensineren gir frisk sprut og livlighet langt oppover i registeret. Og ja, ytelsen er som i en god, gammeldags V8, akkurat slik modellbetegnelsen påstår.

Denne 7-serien er fullspekket med alt av aktive understellshjelpemidler. Her er det mye å gå nærmere inn på ved senere anledninger, det skal være sikkert, men inntrykket fra denne lille prøveturen er at det nesten er som trylleformularer: Den store sedanen smyger seg gjennom de samme svingene som jeg nettopp dunket gjennom med M4 og i8 med en fortryllende letthet, og med en utsøkt følelse og presisjon.

Og det er dette som kanskje imponerer meg aller mest denne formiddagen, og som for min del er BMW’s største forse : De klarer å ta med seg mye av følelsen i ekstremversjoner som M4 og i8 over i standardbiler. Dette er for min del den rødeste tråden i BMW-historien, helt siden introduksjonen av «Neue klasse» i 1962.

Ved å legge sammen plug-in-drivlinjen og kjørefølelsen i 7-serien med det jeg allerede vet om neste generasjons 5-serie, blir konklusjonen både enkel og klar: Jeg hadde signert på en G31 530e i morgen, om bare den var klar for bestilling …